Nå er jeg halvveis hvert øyeblikk. Hvilket betyr at jeg har gått 4 og en halv måned på jobb og følt meg dårlig. Jeg kuttet ut møtevirksomhet fordi jeg var så kvalm og uvel og ikke klarte å hindre det om jeg plutselig måtte løpe for å lufte meg eller kaste opp.
Men jeg har møtt på jobb på bensinstasjonen, for der har jeg fungert. Til en viss grad hvertfall.
Men nå kjenner jeg det begynner å toppe seg. Kvalmen er ikke den verste lengre, men bekkenet begynner å tulle med meg.
I romjula har jeg ikke jobbet så mye, men jeg kjenner at jeg begynner å "stivne" slik som sist. Har ligget de to siste nettene og vridd meg fra side til side, forsøkt å bygge opp med puter og alt, med ingen stillinger er gode nok.
Så hvor lenge skal jeg klare å holde ut, hvor lenge skal jeg tyne meg denne gangen?
Sist svangerskap så jobbet jeg helt til jeg gikk ut i permisjon.
Jeg pinet meg gjennom de siste månedene med en innstilling om at graviditet ikke var sykdom, og dermed ingen grunn for sykmelding.
Men det var virkelig ikke verdt det. Jeg fikk kun ei uke med "fri" fra jobb før jentungen meldte sin ankomst, og all jobbingen uten å ta hensyn til smertene endte i at jeg selv to år etter svangerskapet fortsatt slet med bekkensmerter.
Jeg ønsker virkelig å ta hensyn til jobben og arbeidsplassen min, men er det viktigere enn hensynet til egen helse? Er stygt redd for at jeg må inn i 2-3 nye år med vondt om jeg ikke tar hensyn til dette helt fra starten av nå.
Dette er faktisk et ganske stort dilemma for meg, for jeg liker ikke å være borte fra jobb, og er livredd for at folk skal tro jeg skofter unna og bruker graviditeten som unnskyldning.
Men nå skal jeg logge av og bruke dagen på jentungen, før jeg skal på jobb. Ingen barnehage i dag, da det er planleggingsdag.
Ha en fin dag alle sammen! Og godt nytt år! =)
du må ta hensyn til deg og babyen først, Isabella! <3
SvarSlettJa, jeg vet jeg må det.
SvarSlettMen skal holde ut ei stund til.
Jeg greier ut januar i første omgang hvertfall. Jeg får ta èn måned av gangen. =)
Selvsagt skal du ta vare på deg selv. Jeg er helt enig i at det å være gravid ikke er en sykdom, men i noen svangerskap er det nå sånn at det å jobbe ikke er det beste hverken for mor eller barn.
SvarSlettNår våre formødre bokstavelig talt jobbet fram til fødselen, så var det ikke nødvendigvis fordi de var så mye tøffere enn vår tids kvinner er, men fordi det rett og slett ikke var noe annet valg.
Og denne gangen har du jo ikke bare deg selv og babyen å tenke på etter fødselen, men du vil ha en liten snuppe som trenger mammaen sin også, så du trenger kreftene.
Ja, jeg tenker mye på Aurora også oppi det hele. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at jeg er så mye sliten om dagen. Har sovnet mer enn èn gang mens jeg har lest nattahistorier for henne i det siste, for å si det sånn! :)
SvarSlett