Birk - 3 måneder!

Ja faktisk - den vesle Birkebolla er 3 måneder gammel allerede. Tida flyr avgårde som en virvelvind! Da han ble født så inngikk vi en avtale om at han skulle være baby lenge. For meg så virker det som om han er i ferd med å bryte den avtalen. Det er faktisk litt sårt å tenke på at jeg aldri igjen skal ha mitt eget lille spedbarn i armene - for han er ikke noe spedbarn lengre. Han er ikke nyfødt mer. Nå er han en baby - et lite barn som er i ferd med å oppdage verden. ~sukk~

Så fin og stor - dagen før han rundet 3 måneder!

Både babyverden og mammanett har oversikter over hvilke milepæler barnet har nådd, bør nå og mest sannsynlig kommer til å nå i løpet av kort tid. Jeg tar utgangspunkt i dette og forteller litt om hvordan Birk ligger an i utviklingen.

Søvn
Babyen sover 3-4 ganger om dagen. Det har en lengre søvnperiode om natten, avbrutt av et nattmåltid.
Birk sover hele natten, fra 20-21 om kvelden til rundt 07 om morgenen. Da våkner han og får litt mat og sovner igjen med en gang og sover fram til halv 10 omtrent. 
På dagen har han rundt 3 dupper - kommer litt an på dagen også. Noen ganger holder det med 2, andre ganger er han oppe i 4. Han har fått styre dagsovingen sin selv fram til nå, og det går helt fint. Vil ikke tvinge han til å være våken eller til å sove når han er så liten. Det er kun om kvelden og morgenen at soverutinene er på plass, men da kan man til gjengjeld nesten stille klokka etter han.

Kommunikasjon og sosial utvikling

• Er opptatt av sine nære omsorgspersoner - liker ikke når du går, blir ivrig når du kommer, og følger deg med øynene rundt i rommet.
• Begynner å imitere faktene sine når dere prater - beveger armer og bein.
• Øyekontakten med deg øker stadig - en viktig emosjonell prosess som knytter dere nærmere sammen.
• Begynner å le høyt.
• Liker lyden av sin egen stemme og utvider stadig spekteret.
• Bruker mange ulike bevegelser og ansiktsuttrykk for å uttrykke behov og følelser.
• Lytter intenst og svarer med lyd til den som synger og prater for det.
• 
  Absolutt!  Han startet da han var ganske nøyaktig 2 måneder med å klage i det vi forlot rommet. Det aller beste er å få være med på alt, både oppvask, klesvask og støvsuging. Om han fikk velge så skulle han nok helst hengt i bæresele døgnet rundt. 
  Men vi har vår daglige rutine. Etter å ha bevitnet rydding av kjøkken så er han pent nødt til å ligge på stuegulvet og leke litt på egenhånd mens klesvasken blir tatt. (Stakkars lille.)
• Det er fantastisk morsomt å lage "tristefjes" til han. Han blir så utrolig trist og lei og furteleppa henger omtrent nedpå knærne. Det er tydeligvis ikke så gøy at mamma og pappa er triste. Men så skal det bare et lite smil til, så blir han solstråle igjen.
• Er stygt jeg får et emosjonelt ødelagt barn om jeg fortsetter med det, så vi får vel gi oss. Hihi.
  Han er alt i alt god på å utrykke hva han vil. Han er en superglad baby, og det er tydelig at han har det godt. Og han er også veldig god på å være sint. Noe han selvfølgelig har arvet etter sin far. Hvem ellers? 

Sanser og motorikk

• Barnets evne til å gripe og bevege en rangle utvikles denne måneden, og det vil gripe etter ting som blir holdt rett foran hånden, når det ligger på ryggen eller sitter på mors eller fars fang.
• Barnet begynner å trekke i klærne sine.
• Evnen til å følge bevegelser med blikket utvikler seg raskt
• Barnet begynner å sparke med styrke.
• Nå klarer barnet også å gjøre to ting samtidig, som å suge og titte på noe.
• Barnet løfter hodet og brystet i mageleie når det støtter seg på armene.
  
  Han griper etter ting, og alt skal i munnen! Det største problemer ligger i at hendene ikke er helt samkjørte ennå, så det hender det er litt vanskelig å treffe munnen skikkelig.
• Trekke i klærne sine gjør han, hvilket gjør det ørlite grann frustrerende å skifte på han om dagen. For når han først får tak på ting så skal han da for fillern ikke slippe!
  Han er sterk fysisk, og han har lenge løftet hodet og brystet. Nå derimot har han fått litt mer kontroll på det, og kan ligge ganske lenge å støtte seg på albuene og titte når han ligger på magen. Han snur seg også fra mage til rygg og hadde  det ikke vært for de dumme armene så hadde han klart å snu seg fra rygg til mage også.
  Han er nesten helt rundt, men greier ikke lirke armen dit den skal og blir liggende å være fly forbannet istedet. Men det kommer nok snart! Vi har det ikke travelt ennå. 
• 
  
• 
  
• 
  
  
  
  

Interesser og aktiviteter

• Liker og trenger mye fysisk nærhet - vil bli holdt, båret og kost med.
• Begynner å vise preferanser for enkelte mennesker.
• Begynner å vise forventning til kjente aktiviteter.
• La barnet få ligge et sted hvpr det kan følge med på dine og andre familiemedlemmers gjøremål i huset. Legg barnet på magen og legg deg på magen foran barnet og prat og syng. Slik oppmuntrer du barnet til å trene på å holde hodet og overkropp oppe.
• Barnet utforsker med hender og munn. Skaff noen få, trygge, "tyggesikre" leker som barnet både kan kjenne på og tygge på.
• 
  
• Han er helt klart opptatt av å få sin dose oppmerksomhet, og man merker det godt om har mangler litt kos. Pappaen mener også at han er i ferd med å bli litt for avhengig av mammaen sin. Jeg er ikke enig - merkelig nok. 
• Han er avhengig av rutinene sine, og når ting skjer på en annen måte enn det pleier så sier han ifra.

•  
  Jeg har forsåvidt litt blandet følelser, for jeg vet jo at et lite barn trenger sine faste rutiner for å være trygg og god, men hvor går grensen? Skal man "bure" seg inne hjemme bare for at barnet skal få rutinene sine, eller må barnet venne seg til å være litt på farten og?Hva mener du?
  
  Ha en fin dag!
  -Isabella-
  
  
  

Testing - testing!

Jeg ble tipset om at man kunne legge ut bilder på bloggen med iPad om man lastet ned blogger-appen, så nå må jeg teste litt da :))

   

Lille Birken - helt nyfødt og vakker. <3

Og vips så var vi kjendiser!

I dag kom Babydrøm ut i hyllene, og der var vi på trykk - Birk, pappaen og jeg.

En fødsel er noe man anser som noe privat og intimt. En opplevelse man har alene eller med sine absolutt nærmeste. Man er i en ufattelig sårbar situasjon, og man vet aldri hvordan utfallet av en fødsel kan bli. Det blir mest sannsynlig det vakreste man kan oppleve, men det kan likevel gå fryktelig galt å bli noe av det verste.
Men da vi fikk muligheten til å få foreviget fødselen i bilder så var jeg likevel ikke i tvil.
Og nå - nå angrer jeg hvertfall ikke.

Jeg er ikke 100% enig med teksten i bladet, så skal nok skrive ned min versjon av opplevelsen også. (jeg hadde jo ikke lyst på epidural!)
Bildene derimot er rett og slett fantastiske!! Fotograf Eva Rose var enestående. Merket knapt at hun var der, men likevel klarte hun å ta så vakre og sterke bilder. Fantastisk. <3


Jeg er såpass 'tard at jeg ikke skjønner hvordan jeg legger ut bilder fra iPaden så dette innlegget blir helt uten bilder. Uansett hvor kjedelig det enn er!

Denne uka skal Birk veies og måles igjen forresten! Blir bra regner jeg med for jammen har den gutten matvett!

Og da det gjelder Babydrøm-bladet....løp og kjøp!

Ha ei strålende uke! :D

Veien til mål - veien tilbake til å finne formen!

Noe av det siste jeg gjorde før vi reiste på sykehuset da fødselen var i gang, var å stille meg på badevekta. Den viste da 30.05.13 at jeg veide 82,4 kg.
Da jeg ble gravis veide jeg omkring 67 kg, men målet mitt er litt lavere enn det.

Mitt første delmål er å komme ned til 65 kilo. Da jeg har kommet dit så setter jeg opp mitt andre delmål.

På vei fra nesten 83 til 65 så veier jeg meg hver fredag og måler med målebånd annenhver fredag.



Dette er slik det har gått til nå:

30.05.2013 - 82,4 kg.

28.06.2013 - 72,2 kg.

05.07.2013 - 71,1 kg.

12.07.2013 - 69,9 kg.
Armer: 30 cm.
Bryst: 98 cm.
Midje: 85 cm.
Hofte: 100 cm.
Rumpe: 110 cm.
Lår: 64 cm.

19.07.2013 - 69,7 kg.

26.07.2013 - 68,4 kg.
Armer: 30 cm.
Bryst: 95 cm.
Midje: 81 cm.
Hofte: 98 cm.
Rumpe: 107 cm.
Lår: 63 cm.

02.08.2013 - 67,2 kg.

Til nå har jeg ikke gjort en super innsats. Jeg har spiste nesten hva jeg vil. Blitt mye snop og "tullemat". Har forsøkt å trene så ofte jeg kan derimot, så det er det som har holdt nedgangen vedlike vil jeg tro.

I går startet jeg på to forskjellige 30 days-challanger, bare for å ha noe å gå etter. Et "program" å følge og et mål å nå fram til jeg begynner på treningssenteret igjen.

30 day squat challenge + 30 day AB challenge bør gjøre litt for formen!





Jeg har forresten en annen blogg, som jeg opprettet i fjor da jeg meldte meg på maraton, men den har ikke blitt oppdatert siden august i fjor da den er forbeholdt trening osv.

Nå er da spørsmålet. Skal jeg blogge om treningen her, eller der?

Jeg tror at til å begynne med så vil jeg skrive om både kosthold, trening og vektnedgang her på HeltPlutselig og etterhvert som det kanskje blir enda mer fokus på treningen og oppbygging av kropp så skal jeg forflytte meg over til VeienTilMål. De som ønsker å høre om antall reps pr sett er vel ikke de samme som ønsker å høre om hvor mye Birk veide på forrige kontroll og omvendt.

Men vi får ta det som det kommer!

Sommer og unnskyldninger!

"Hei bloggeeeeeen...!"

Unnskyldningene først. Hvorfor har jeg ikke blogga? 

1) Ammetåke
2) Midlertidig trebarnsmor
3) Sommer
4) Ammetåke
5) Ammetåke

Så da var det lagt på bordet. Ferdig med den saken.


Så! Sommeren er over nå, på en måte. Nå er hverdagen på vei tilbake. Barnehagen har startet opp igjen i dag, Saga reiste hjem til Høyanger i helga som var, Jan Erik er på jobb og Birk og jeg - vi suller hjemme.

Men vi har hatt en fin sommer vi. Jeg som er vant med å ha ett barn har fått litt å henge fingrene i da jeg plutselig har hatt tre barn alene om dagen.
Kjæresten fikk et vikariat (hos min gamle arbeidsgiver faktisk!) så han har jobbet siden slutten av juni, og jobber ennå. Det er utrolig godt at han har noe å gjøre, men det ble en brå overgang for min del i alle fall.
Først gikk vi hjemme begge to med ett barn - Aurora - som var i barnehagen.
Så kom barn nummer to - Birk - til verden, og vi begge gikk hjemme med han til han var tre uker - mens A fortsatt var i barnehagen.
Da B var tre uker så var det sommerferie, og A hadde fri - JE fikk vikariatet og samtidig kom Saga til oss og VIPS så var man trebarnsmor på sommerbasis.

PUHH!

Jentene har kost seg masse da, til tross for at når man har hengt på hverandre i noen uker så blir det litt krangling. For ikke å snakke om sladring! De er to håpløse frøkner. Håpløst fine også altså.
Birk har fått kjørt seg også med fikling dagen lang. Han kan da virkelig ikke tro han får fri når man har to storesøstre på 5 år som må konkurrere om å være mest storesøster.

I løpet av sommeren har vi igrunn bare kost oss. Vi hadde en ørliten traumatisk opplevelse da bamse forsvant, men vi er i ferd med å komme over tapet. Life goes on.

Under er det noen få bilder fra sommeren.

Saga fletter håret til "den onde stemoren". 

Saga - endelig sammen med lillebror og bestemor igjen.

Sagasøster og lillebror <3

Birkebolla har kledd seg for barseltreff på helsestasjonen.

Gærne jinter.

Aurora kan såvisst være gæærn alene og.

Har flere andre innlegg i tenkene for øeblikket. Jeg skal skrive et innlegg om turen på Barnas Båt, et innlegg om kontroller og utvikling hos Birk og et om vektnedgang, trening og kosthold.
Så - stay tuned eller no'!

Ha en fin dag, og ei flott kommende uke! <3

En dag i Birkebollas liv!

0630: 

"Herregud jeg er sulten, jeg er sulten mamma, MAMMA hører du meg ikke, jeg er SULTEN!"

           Å få mat så tidlig på morgenen er igrunn slitsom. Så jeg sovnet rett og slett med maten i munn.

0920: 

"Kjære vene, jeg er sulten igjen, mamma - sleng ut puppen, nå er'e krise!"

           Etter maten var det visst på tide å stå opp, så mamma bar meg ned på badet, tok av meg pysjen og        gav meg rein bleie. De røde flaskene jeg ser fra stellebordet mitt er forresten utrolig flotte.

0945:
"Giiiiiiih - ahgiiiiih"
Mamma slang meg på sofaen hu - i bare bleia! Det er dritkult! Mamma og jeg skravler som bare det! Hun snakker jo bare tull da, man skulle tro hun ikke forsto hva jeg sa i det hele tatt. Men, så lenge hun er fornøyd så fortsetter jeg å prate jeg. Hun lærer seg nok språket mitt snart. Til da så fortsetter jeg bare å le av henne.

1015:
"SHIT! Nå dreit jeg meg skikkelig ut - mammaaaa? Kom og skift?"
Jepp. Sånn kan det gå.
Det som kommer inn må jo ut på et vis og, ikkesant? 

1045:
"Oh no - sol! Da må jeg lukke øynene! Åhnei - da.. sovner jeg...jo...Zzzzz"
Mamma kledde på meg litt og tok meg med ut i finværet så hun fikk spist frokosten sin der. Men med det skarpe lyset måtte jeg myse, og da klarte jeg ikke motstå den søte søvnen lengre. Det er jo så deilig å sove, bare synd det er så fryktelig kjedelig!

1430:

"Ey - hva skjer?!  Mamma, hvorfor gjør du dette mot meg??!"
Nå syntes hun visst at jeg hadde sovet lenge igjen. Når jeg er våken vil hun jeg skal sove, og når jeg sover så vekker hun meg. Jeg forstår meg ikke på voksne.
Men jeg fikk da mat hvertfall, og rein bleie. Og jammen la hun meg i vogna og begynte å trille avsted også!

1550:
"Mamma . jeg er tøøøørst!"
Hah - hun trodde visst at jeg skulle sovne av all humpingen av vogna på grusvei, men dengang ei! Det er jo supervarmt ute, og jeg trenger rett og slett litt drikke. Krever ikke mye jeg - men pupp skal jeg ha, og den skal være der så fort jeg trenger det!

1610:
Mamma sier pappa kommer hjem fra jobb snart, så jeg blir skiftet på før vi skal hente han når han kommer med bussen. Rein bleie og ut i bilen med meg!

1630:
"Hurra jeg får være med inn på butikken - mamma løfter meg opp - men hva er dette? Det renner jo varmt nedover bena mine... Åhnei, har jeg gjort det igjen?? Driti meg ut...skikkelig og det..."
Jeg fikk ikke være med inn likevel. Mamma ville visst ikke ha med en baby meg gule flekker. Kan ikke skjønne det. Litt babybæsj har da vel aldri skadet noen før - eller?
Jaja - godt pappa kom hjem og fikk vasket meg skikkelig da.

1715:
"Skal dere spise sa du? Da skal jeg være våken! Nei? Tar du meg med ut igjen? Ånei! Da...sovner...jeg...jooo....Zzzz..."
Mamma og pappa vil aldri ha meg på armen når de spiser middag jo! Kan ikke skjønne det. Jeg syntes det koselig med litt nærhet når jeg inntar maten min jeg!

1800:
"VÅKEN! Jeg er kjempevåken! Halooooo - hører dere meg eller??!"
Nå er jeg våken, og det har jeg all intensjon om å være helt til de to som skal passe på meg også skjønner at de bør sove. Hvorfor skal jeg la de være våkne og ha det gøy uten meg kanskje? Skal jeg liksom gå glipp av all moroa? Nei - det kan de bare glemme!"

1900:
"Zzzzzz...zzzzzz...zzzzzz"
Jeg sovnet visst litt igjen. Nesten. Enda så mye jeg prøver å våkne så må jeg bare gi hen.

2000:
"Haha! Det vakke lenge! Er våken nå!"
Og våken er jeg neeesten hele tiden faktisk!

2200:
"Åh - endelig! Nå er det kvelden for mamma - da får jeg endelig sove!"
Mamma sier hun gir opp. Jeg forstår ikke helt hva hun mener, er det noe hun har prøvd på liksom? Uansett - nå blir jeg tatt med på badet og får på meg pysjen. Den er deilig å ha på seg. Dekker hele kroppen og er akkurat passe bløt og posete. Hvorfor bruker man ikke pysj hele tiden?

God natt alle sammen - jeg tenker jeg skal sove omtrent så lenge som det passer meg i natt og!

Det er deilig å være sjef!!

De to -nesten tre- første ukene...

Fra denne kanten har det vært stille de siste ukene. Av den enkle grunn at rocketrollet vårt endelig kom til verden.
Den 29. mai startet jeg å kjenne ubehag, den 30. reiste vi på sykehuset og klokken 03:29 den 31. mai var han ute hos oss. Endelig!

Fødselshistorien skal dere få, jeg må bare ha tid på meg til å skrive den. Mange minner å fordøye, gode minner vel og merke.

Det var Birk som ble født den 31. mai. Det ble en liten Birk. Det var lett å se da han først var ute. Ingen av de andre navnene vi hadde tenkt på passet han.

Birk var 3540 gram tung, 50 cm lang og 36 cm rundt hodet. Ikke like stor som vi fryktet, men likevel mer enn stor nok for at man skulle klare å få han ut.  

Endelig ferdig!

Resultatet av 9 måneders ruging <3

Han kom ut til oss natt til fredag, og vi ble på sykehuset til søndagen. Da hadde igrunn mor sjøl fått nok av sykehusopphold, og siden han var frisk og rask så var det ingen grunn til å ta opp plass på sykehuset. Da vi reiste derfra veide han 3400 gram.

Onsdagen etter var vi en liten tur tilbake for å sjekke hørselen hans, da testen ikke slo ut som den skulle ved hjemreise. Alt var bra likevel, og Birken er frisk som en fisk. Vi fikk veie han da også, og på de to dagene hjemme så hadde han gått opp 180 gram, og veide dermed 3580 gram! Hurra!

Mer veiing, kontroller og helsesøsterbesøk skriver jeg om i egne innlegg jeg, så blir det lettere å sortere ut senere.

Første storesøster-møte <3

Begge storesøsterne er superstolte, og jeg har ikke merket noe sjalusi fra Aurora sin kant. Hun vil dulle og dalle med han hele tiden, og er til enhver tid veldig obs på hvor smokken hans er hen og vil helst gi den til han hele tiden, for da blir han jo glad. Mammaen prøver å si at han ikke trenger den hele tiden, men det er ikke alltid like lett å trenge gjennom hos en overivrig storesøster!
Jeg er også suerglad for at Saga kom østover og fikk sett lillebroren sin da han var helt fersk. Det hadde revet hjertet mitt i fillebiter om det skulle sitte en storesøster helt langt der borte på andre siden av fjellene som ikke enda hadde fått hilst på lillebroren sin! Det er godt hun har en mamma som faktisk var villig til å komme hit med henne. Ikke hvem som helst hadde gjort det! Creds til Maria - hurra! =)


På fødselen hadde vi også med oss en fotograf, så i august kommer fødselen, med bilder og tekst, på trykk i magasinet BabyDrøm. Gleder meg masse - for bildene ble rett og slett helt fantastiske! Elsker de!

Men nå er været pent - og Birk og jeg har ikke ro i oss til å være inne lengre. Fram med vogna og ut i sola!

Ha en fin dag alle sammen!

Kan vi håpe at dette er siste magebilde?

I går, ok i natt, så tok vi dette bildet i håp om at det er det siste bildet av magen med denne formen!

Så får vi se da. Er rocketrollet enige med oss i at mai-måned er en fin måned?

Håper det! 

Uke FØRTI!

Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle komme hit. Til uke 40 i svangerskapet.
Babyen veier nå rett oppunder 4kg om man skal ta utgangspunkt i hva de mente ved ultralyden i uke 36.

Vel 4 kilo. Som skal ut. Av meg. Lille meg.
Kunne fått angstanfall av mindre.

Jeg har mye vondt om dagen, men ikke slik vondt som før.
Nå har jeg tak i mage og korsrygg og jeg blir narret. Lurt trill rundt. Hver gang.
For det kjennes virkelig ut slik som riene jeg hadde i starten sist. Skikkelig kraftige menssmerter liksom.

Men neida.
Det varer kanskje i et par timer - også forsvinner det igjen.

Jeg er kulrund, og tung. Veier nå 17 ekstra tunge kilo mer enn jeg pleier å gjøre. Det er jaggu nok.
Likevel så presser jeg meg selv til å gjøre litt. Litt mer enn jeg burde kanskje?
I dag har jeg f.eks gått omtrent 4 kilometer i solsteika, før vi reiste til svigers på grilling. Kanskje ikke det glupeste, men det ser da vitterlig ikke ut som jeg har tatt noe skade av det heller.
Ikke om man ser bort ifra et stivt bekken. Men det hadde verket uansett. Et par poeng på smerteksalaen til eller fra, det har ikke så mye å si.

17 kilo. Jeg skjønner ikke hvor det ligger hen, for jeg er da virkelig ikke så tjukkebolle nå som jeg var med Aurora. Da var jeg virkelig stor på slutten syntes jeg. Nå syntes jeg egentlig ikke jeg er like svær.
Men det er mulig jeg lider av akutte synsforstyrrelser hver gang jeg titter meg i speilet. Kroppen kan nok fikse det meste for å beholde roen i en sådan situasjon.

Mage bilde fra uke 40? Here you go.
Det ser rett og slett ut som om magen har tenkt til å dette i gulvet hvert øyeblikk!

Ikke lenge igjen nå <3

Kom ut lille troll - siiiikasikkasikka!

Oppfølging av gjettekonkurranse!

Det ble ganske mange som kastet seg med på gjettingen av når rocketrollet melder sin ankomst, men over  halvparten har allerede røket ut. Det var rundt femti stykker som gjettet til å begynne med.
Ikke bare gjetter folk dato og klokkeslett, men også kjønn. Noen som tør å driste seg til å tippe hvor stor trollet kommer til å være også kanskje?

Det er bare 19 stykker som fortsatt henger med i konkurransen, men det er fortsatt mulighet til å slenge seg på. Tross alt er det fryktelig mange som påstår de vet med sikkerhet at den kommer en spesiell dag. Kanskje.

• To stykker har gjettet 22. mai
• Fire stykker har gjettet 23. mai
• Tre stykker har gjettet 24. mai
• En har gjettet 25. mai
• To stykker har gjettet 26. mai
• To stykker har gjettet 27. mai
• Tre stykker har gjettet 28. mai
• En har gjettet 1. juni
• En har gjettet 2. juni

Over halvparten har også gjettet spesielle klokkeslett.

• ca 2/3 tipper at det blir jente

Så gjenstår det å se da. Ryker det ut to til i morgen også?

Fødepizza og riekake?!

I lettere desperasjon så satt jeg her på morgenkvisten og googlet kjærringråd for å starte fødsel.

Og ærlig talt. Jeg lo meg omtrent skakk i hjel til å begynne med. Det er liksom ikke måte på hvor mye som skal kunne sette igang fødselen. Men ettersom jeg har latt meg rive med så må jeg jo innrømme at selv om det ikke nødvendigvis setter igang en fødsel, så må det jo være ypperlig for å få tiden til å gå mens man venter på at noe skal skje?

Så, hvilke kjærringråd skal man utsette seg selv og kroppen sin for?

For noen av rådene er mindre smarte enn andre. Ett sted bør det gå ei grense, men hvor? Hvor langt er man villig til å gå når man er på tampen av 9 måneders lett tortur?

http://www.rampestreker.net/



1) Sengekos!
Dette er visstnok det eneste kjærringrådet som faktisk fungerer om man skal tro alle jordmødrene vi har vært borti dette svangerskapet hvertfall. Både fordi sammentrekningene i livmoren kan trigge til rier, og fordi rumpetrollene til mannen inneholder prostaglandiner (fettsyrer med en hormonlignende effekt som blir brukt til å sette igang fødsel). Man må visstnok ha 3 doser med sengekos-resultater før man er oppe i samme mengde som man ville fått ved en modningstablett på sykehuset.
For all del - om man orker er det vel bare å sette igang. Men ærlig talt. Med en 9-måneders mage "hengene" på kroppen, så er det vel de færreste som orker å hoppe i høyet minimum tre ganger daglig?


2) Varme kluter på brystene!
Dette er også er råd som kan ha noe for seg. Man mener at stimulering av brystvortene forårsaker utbrudd av det riefremkallende hormonet oxytocin.
Har også lest flere steder, deriblant hos ammehjelpen, at man ikke må pumpe seg før fødselen faktisk har vært fordi det kan fremskynde for tidlig fødsel osv. Så da ligger det nok noe i det. Varme kluter og stimulering av brystvorter skal virke!


3) Gå i trapper!
Jeg spør meg selv (og internett) hvorfor dette skal fungere?
Er det fordi man får opp pulsen ved å gå opp og ned, er det fordi man sliter seg fullstendig ut? Eller er det fordi bekkenet stivner og dermed skriker til kroppen at nå MÅ den ungen ut ellers kapitulerer vi?
Jeg vet at fødefolket (altså de som jobber med slikt) anbefaler å gå i trapper og holde seg i bevegelse når riene har startet, rett og slett fordi det kan hjelpe kroppen med å jobbe raskere, men at det har noen effekt for å sette igang fødselen, det tviler jeg på. Jeg har gått opp og ned den trappa her flere ganger hver dag hele svangerskapet, men absolutt ikke hatt noen effekt av det så langt. 
Kanskje jeg bør begynne å ta en ekstra tur opp/ned for hver gang jeg allerede er der? 


4) Gulvvask på alle 4!Har sagt det før, og sier det igjen. "Hvorfor?"
Dette må i utgangspunktet være et råd som har kommet fra en mann.
Hvem ville foreslått at en høygravid kvinne krabber på alle fire med baken i været, andre enn han som liker å titte på nettopp den baken?!
Ingen kvinne ved sine fulle fem ville forslått noe slikt - det er jeg sikker på.


5) Vindusvask!Sier som punktet over. Dette må være en manns forslag. Helt overbevist.
Eventuelt så er det redebyggerinstinktet vårt som har gjort at veldig mange kvinner har stått med nettopp denne vindusvasken i det fødselen har startet, og dermed har også den myten oppstått om at selve vindusvasken setter i gang fødselen.
Eller kanskje vaskemiddelindustrien bærer på en hemmelighet? Har de tilsatt riefremkallende midler i såpene sine nettopp for å lokke gravide kvinner til å kjøpe ekstra umennesklige mengder med vaskemidler? Snakker vi konspirasjon....?

6) Sterk eller godt krydret mat!
Det sies blant de lærde *host* at sterk mat skal sette igang fødselen. Og nok en gang så stiller jeg meg litt skeptisk. Jeg setter med ikke ned og knasker på en knallrød chili bare for å sette igang noe jeg altså. Men for all del, om jeg hadde gjort det så hadde nok tarmsystemet skreket i frykt og virkelig livnet til, og det sies jo at det igjen påvirker livmora. Så hvem vet, kanskje jeg likevel burde knaske chili?

7)Lakserende oljer og lignende!
Dette er et godt og velbrukt råd, som helt sikkert kan ha noe for seg om man har riktig flaks. Men det er også er råd som man absolutt bør styre unna.
Om du bestemmer det for å tømme systemet så til de grader så kan det ende i alt fra styrtfødsel til at man stopper en eventuell fødsel. Slikt bør med andre ord foregå på sykehuset hvor lege eller jordmor er tilstede og kan hjelpe.

Dessuten er jeg, uten å ha spesielt mye erfaring på området, overbevist om at det kan bli fryktelig lite hyggelig om ungen kommer fortere enn man aner og man fortsatt er full av oljer. For å si det på en pen måte.

8) Et glass rødvin!
Nei Bestemor Grusom - jeg kommer ikke til å ta meg et glass vin uansett hvor mye det vil få meg til å slappe av. Ikke i det hele tatt.


9) Mat som fremkaller rier!
Det finnes flust av råvarer og flust av oppskrifter der ute som skal ha en effekt. Jeg har i løpet av morgenen kommet over kanel, ananas (7 kilo??), chili, bringebærblad-te, rømmegrøt, bitter lemon osv.
Til og med oppskrifter har jeg sett. På noe så apetittvekkende *grøss* som riekake! Og fødepizza!

Har dere prøvd noe slikt? Matvarer altså? Og har det hatt noen effekt? 
Veldig nysgjerrig på dette igrunn!

Om man ikke har tenkt til å prøve noen av kjærringrådene, så anbefaler jeg likevel å lese de, for det kan utløse latteranfall som jeg igjen er overbevist om at kan utløse rier! 

Kort 17. mai-oppdatering i bilder!

Det var en veldig fram-og-tilbake-feiring for min del, men fikk tatt et par bilder hvertfall.

Her er 17. mai-frokosten vår. I rødt, hvitt og blått så klart.

Er ikke så viktig hva man spiser, bare det er i de rette fargene for dagen.

Deretter var det på med finstasen.

Klærne var plukket ut og shoppet av frøkna selv.

Skoene falt hun for med en gang, så var det bare å finne en kjole som passet til.

Ikke mindre enn 7 kjoler ble med inn i prøverommet den dagen!

Så var det ut i det fri mens man ventet på at pappaen skulle komme og hente!

Det enkleste denne dagen var at pappaen fulgte i tog. Det hadde vært en liten fare for at jeg ikke orket å gå hele runden nemlig, og det ville vært litt kjedelig!

Etter barnetog osv så var det duket for russetoget i Hønefoss, så da måtte vi nedover en tur.

Begge guttene i grå hettegensere her er brødrene mine, altså Aurora sine onkler.

Håper dere alle hadde en flott feiring av nasjonaldagen!

Magebilde(r) uke 39!

Litt treg som vanlig, men det er man vel vant til fra den kanten her!

Det har vært sol og smak av sommer og da kan man ikke prioritere å sitte foran PCn. 

Her er hvertfall noen magebilder, tatt i da, 39 uker og 2 dager på vei!

<3

Uke 39!

Fra 39 uker og 0 dager 

til 39 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: Ca 3400 g
Lengde: ca 50 cm

SKIKKELIG MAGEBILDE KOMMER SENERE!!!

Termin:

27.05.13

På vei: 
39 uker

Igjen: 

1 uke og 2 dager (!!)

Aktivitet innenfra: 

Det er fortsatt mye aktivitet fra den lille store saken der inne.
Ingen tvil om at det er i liv der inne!
=)

Aktivitet på meg:

Denne uke har jeg følt det har vært 17. mai hele tiden.
Det er i alle fall det eneste jeg husker.
Jeg går rundt som en gravid-zombie 24/7 og får ikke med meg stort annet enn det som er høyst nødvendig for å overleve.
Spise, drikke, liksomsove, repeat.
Huset burde vært vasket igjen, men jeg føler jeg har ryddet og vasket hvert eneste rom litt i overkant mange ganger de siste månedene. Jeg har trengt noe å gjøre da, og tenkt at det er godt med alt som er unnagjort. Men det er jo ikke unnagjort!
For etter ei uke så ser jo alt like ille ut igjen! Jeg fatter virkelig ikke hvordan det er mulig.
Når skal man greie å ha ork til å gjøre alt dette her?!

Jeg ønsker meg en rydde-fe.

Tegn på fødsel?
Både og?
Det er jo nå 13 dager siden UL-jm mente ungen kom innen to uker siden jeg hadde smårier. Det tror jeg akkurat hva jeg vil om.
Har i tillegg gått ei uke lengre nå enn jeg gjorde med Aurora. Det føles som ei uke på overtid.
Uansett.
Jeg har utrolig mye vondt. Torsdag ringte jeg føden for å rådføre meg litt, og fikk beskjed om at jeg bare kunne ta smertestillende for å få slappet av.
Og for å si det sånn, når jeg tyr til smertestillende, da er det faktisk vondt! Det skal mye til før jeg propper i meg noe som helst av kjemikalier, jeg mener at kroppen bør fikse det meste sjøl.
Men etter x antall timer med så mye vondt at tårene sprutet for hver gang det gjorde vondt, så tok jeg 1g paracet. Samtidig hoppet jeg i dusjen...igjen.
Og for å si det sånn så lindrer glovarmt vann mer enn hva paracet gjør.

Morgenen 17. mai så forsvant smertene igjen, og var faktisk nesten ikke til å merke før i 15-tiden på dagen.
Så får vi se da. Om det begynner på'n igjen i dag, eller om jeg får ei lita pause.

Vektøkning:

81,4 kg viste vekt sist uke.
Jeg har nå gått opp til størrelse blåhval.
Selvfølelsen kan fortelle meg at jeg ligger omtrent på nivå med kloakkens bunnslam.

Det finnes en bitteliten andel sunn fornuft igjen i kroppen også, selv om jeg føler meg overstyrt av hormoner, så jeg vet at det kunne vært veldig mye verre. Men det "velger" hormontrollet å ikke fokusere på.

Matkick:

Jeg har fortsatt ikke hatt noen spesielle lyster under svangerskapet, men jeg har fått veldig dilla på en ting nå! Grønne epler delt i biter med kanel og yoghurt naturell!
Om eplene er veldig sure så strør jeg littegrann sukker på også.

NamnamNAM!

Humør:

Grine - grine - grine.
Jeg er lett å såre, men desto lettere å røre.
Hvor menge ganger i løpet av 17. mai hadde jeg tårer i øynene tro?
Mange nok ganger.
I løpet av 16.-17. mai tror jeg at jeg gråt rundt 8-10 ganger!
En gang av smerte, en gang av sinne, et par ganger fordi jeg var lei meg og resten fordi jeg var så veldig veldig rørt!

Tungt? 

Tungt nok.
Men nå begynner folk å forstå at det er tungt, så da er det litt lettere faktisk. 

Siste innkjøp:
Ingen? Tror vi har alt i boks jeg nå. :)

Neste kontroll: 
23. mai.
Det er siste kontroll før termin. Og så vidt jeg vet så vil vi da heller ikke ha noen kontroller før det er overtid og eventuell igangsetting.

Forventninger til fødsel:

*AlleHjerterGlederSeg*

Dagen før dagen og litt gammel korpsmimring!

I dag er dagen før dagen. Den største, store dagen. 17. mai!

For meg er 17. mai til og med viktigere enn julaften. Jeg griner som en unge hver bidige 17. mai, og det blir sikkert ikke mindre tårer i morgen siden jeg kan legge en god dæsj med gravidhormoner på toppen av alle følelsene som ellers pleier å være i sving denne dagen.

Jeg spilte i korps da jeg "var ung". 10 år spilte jeg i Ullerål Skoles Musikkorps. Byens stolthet, hvertfall ifølge oss selv. De fineste uniformene og de ivrigste barna og ungdommene. Hos oss følte man seg hjemme fra førsteklasse til man ble russ. 

Dessverre ga jeg meg da jeg etterhvert måtte fokusere litt mer på skole og jobb enn det å spille i korps, men jeg savner det fortsatt. Masse.

Og tårene renner som sagt alltid når jeg hører korpset spille, for jeg vet hvor slitsomt det er, men også hvor fantastisk morsomt det er!

Dette bildet er av Thea (søstern) på 17. mai for en gooood del år siden.


Dagen i år blir litt annerledes, siden Aurora for andre år på rad er med pappaen sin på 17. mai, og jeg ikke får hatt henne med til Hønefoss dit jeg helst ville vært. Men slik er det nå bare.
Jeg føler ikke jeg kan reise til Hønefoss for å se på barnetoget heller, når min egen datter går i tog et annet sted.
Men kjenner jeg gruer meg til den tiden hvor vi faktisk ikke har noe annet valg enn å være her på Sokna. For så vidt jeg vet så er det vel fortsatt obligatorisk for skolebarna å gå i tog med skolen sin så lenge de fortsatt går på barneskolen?
Jeg har så sterkt forhold til 17. mai at det nesten er litt flaut kjenner jeg. Jeg kan love dere at jeg har hatt min andel med furting i år, bare fordi det ikke blir akkurat sånn jeg vil!

Neste år blir det Hønefoss. Enten alle andre vil eller ikke. Da skal jeg.
Da er det nemlig siste året med valgfrihet for Aurora sin del, før hun blir skolejente.
Så rart.


*Ha en super feiring av nasjonaldagen vår alle sammen*

Hipphipphipp hurra - hurra - hurraaaaa!

To be - or not to be...?

Joda. To be!

Plutselig ble jeg nemlig medlem av Human-Etisk Forbund!

Det skjedde vel egentlig kanskje ikke så plutselig heller. Det var vel faktisk en av de mest gjennomtenkte tingene jeg har gjort på ganske lenge.

Jeg har aldri vært noen god kristen for å si det slik. Jeg har riktignok vært medlem av statskirken i mange år, og dermed gjort mitt for at de skulle få sitt fra statskassa igjen, men det har aldri føltes spesielt riktig. 

Riktig for noen såklart - men ikke for meg.

Da jentungen skulle døpes så var det heller ikke noe spørsmål om hvordan. Det ble bare sånn. Kirka var det som liksom skulle være riktig. Hvilket jeg alltid har angret på. 

Men det får være så. Hun skal få velge selv når hun blir gammel nok, om hun vil være medlem av statskirken eller om hun vil melde seg ut. Vi tok avgjørelsen om å melde henne inn - jeg skal ikke ta avgjørelsen om å melde henne ut. Det skal hun få velge selv når hun blir voksen nok til å ta en slik avgjørelse. 

Men nå som det kommer et nytt barn til verden, så var ikke den kommende far vanskelig å overtale da det kom til dåp kontra navnfest. Vi var igrunn ganske enige. Det blir navnfest - ingen kristen dåp.

Så nå får vi bare satse på at utmeldingskjemaene ankommer kirkekontoret raskt nok til at vi begge er utmeldt innen det blir sendt ut fødselsmelding på rocketrollet. 

For joda - kirken har nemlig rett til å få beskjed om et av statskirkens medlemmer får barn, og da blir dette barnet automatisk meldt inn det også. Fullstendig latterlig mener nå jeg. Men igjen - det er jo bare min mening.

Jeg har sittet og glant på Human-Etisk Forbund sine nettsider, og lest en del om deres syn på diverse spørsmål som har med religion- og livsynspolitikk å gjøre og det slo meg ganske fort at det er her jeg hører hjemme. 

Jeg er nå en humanist.

Gjettekonkurranse!

De fleste har en mening om når babyen kommer - men de fleste aner vel egentlig ikke?

Da det er så mange som har gjettet datoen den kommer, og til og med klokkeslett, så fant jeg ut at vi gjør litt mer moro ut av det!
Det er så enkelt at du kan gjette datoen for når babyen kommer, og også klokkeslett. Den som treffer mest riktig skal til og med belønnes med masser av heder og ære - og kanskje noko attåt?

Det er jo noen få punkter som kan veilede litt i forhold til når den kommer, og det er:

• Menstermin: 1. mai
• UL-termin: 27. mai
• UL-termin: 26. mai
• Ul-lege mente for noen uker siden at den kom ca 1 uke før tiden.
• Blir igangsatt senest 6. juni.
• Storesøsteren kom 13 dager før termin.
• Vekstkontroll viste i uke 36 at babyen ved UL-termin bør ligge på ca 3800g.
• Og slik så magen ut på lørdag (38 uker).... 

Så - til nå har jeg;

tre stykker som gjetter 15. mai, 

fem stykker som gjetter 16. mai, 

seks stykker som gjetter 17. mai, 

sju stykker som gjetter 18. mai, 

tre stykker som gjetter 19. mai, 

to som gjetter 20. mai, 

tre som gjetter 21. mai, 

en som gjetter 22. mai, 

to som gjetter 24. mai, 

en om gjetter 25. mai, 

to som gjetter 26. mai og

 en som gjetter 27. mai!


Klokkeslettene har jeg ikke skrevet ned her, de er hemmelige helt til "vinneren kåres".


Vil du være med å gjette så skriv i kommentarfeltet her eller på fb, så fører jeg deg opp på lista. Husk - både dato og klokkeslett!

Konfirmasjon til verdens beste "lille" søster!

Det har vært en passelig travel helg, med konfirmasjon og det hele, og når jeg i tillegg ikke har fått nett på pc'n min så har det blitt vanskelig å skrive den faste ukesoppdateringen i helgen. Meeeeen - den kommer! Snart!

Først skal jeg dele noen bilder fra helgens konfirmasjon!

Dette var første gang jeg var med på en borgerlig konfirmasjonseremoni, og det var igrunn veldig ålreit om man ser bort ifra at man nesten fikk heteslag der man satt høygravid på bakerste rad.

Bestefar var også noe skeptisk til hele opplegget da det var litt høy musikk og litt mye gitar og sånn fæl nymotens musikk.

Etter bandet hadde spilt "Seven Nation Army" så kastet han seg til siden til meg og sier

"Hørt no' så fælt a du??!!".

Jeg derimot syntes de var utrolig flinke, både folka som spilte og konfirmantene som talte. Det var en annerledes konfirmasjon, og om jeg hadde vært 14 år igjen så hadde jeg definitivt valgt en borgerlig konfirmasjon selv. 

Her har min vakre søster fått papirene sine, et fotografi og ei rose, og blitt stilt opp til fotografering på scenen.

Og jammen har vi ikke en ganske kjekk bror og!

Mammaen min til venstre, Tante Gro til høyre.
Fine damer det!! <3
(Også ei ganske fin linselus i bakgrunnen og da!)

Gaver er åpnet, pengene telt, på tide å stikke før noen prøver å lure til seg noe, eller hva!?




Men favorittbildet mitt fra hele dagen må være bildet av Thea og Aurora. Herlige jenter altså! <3

Tusen takk for en fin dag!

Jeg har mange flere bilder, men legger de ikke ut uten tillatelse fra de som er på bildene, dessuten må vel Thea og mamma få se på bildene også, før jeg slenger ut alle sammen!

Kontroll hos jordmor! (Og magebilder!)

Det var kontroll hos jordmor igjen i dag, og det skjedde vel egentlig ikke stort. Det virker som om det ikke er så fryktelig mye å si til oss som har barn fra før og som har "gjort det før" liksom. Men det er forsåvidt greit det. Jeg vet jo at de er der for meg om det er noe jeg lurer på. 
Som i dag for eksempel. Vi kan ønske den lille velkommen hvert øyeblikk uten at det gjør noe, og det betyr jo at det ikke blir flere anledninger til å spørre om hvordan ting skal og bør gjøres.

Jan Erik hadde et spørsmål (heldigvis, ellers hadde jeg glemt det) om besøkstider og hvem som fikk komme på besøk på barsel. Pappaen får komme på besøk når som helst, det samme med søsknene. 
Det er spesielle besøkstider der de helst ser at blir overholdt av alle, men det går selvfølgelig an med unntak. Man blir ikke kastet ut om man er der ti minutter lengre enn besøkstidene tilsier. 
Men på dagen er det en periode det ikke taes imot besøk. Da er det siesta for den nybakte familien. Jeg er usikker på klokkeslettet, men det er to timer midt på dagen hvor besøkende ikke tillates, ikke engang besteforeldre. Jordmoren sa det, at da var de ganske strenge, og ville ikke engang opplyse om hvor "pasientene" befant seg hen, for da skulle de ha fred og ro og ikke forstyrres.

Jeg må si at jeg ble ganske glad for å høre det. Saga-store-lille kommer jo ikke til å være her så altfor lenge denne gangen, så jeg (vi) håper folk vil respektere at det er storesøstrene som er i fokus den første tiden. De skal få lov til å finne seg tilrette i storesøsterrollen og bli kjent med det nye tilskuddet. Tiden på barsel vil dermed være en tid for babyen, mammaen, pappaen og storesøstrene. 
Andre (besteforeldrene spesielt) er selvfølgelig også velkomne, men ved at jeg skriver dette, så vet dere hvertfall hvor vi ønsker at fokuset skal være. 
På storesøstrene.

(Når vi kommer hjem fra sykehuset og har funnet oss tilrette så er selvfølgelig alle andre velkomne også - ikke misforstå meg! =) )

Ellers på kontrollen så var alt bra! Den lille krabaten ligger og spreller (i den forstand det er mulig med de plassbegrensningene den har) og h*n ligger med hodet godt ned i bekkenet.
Hodet er ikke festet ennå, men det er ofte slik med barn nummer to kunne jordmor fortelle, så det var ikke sikker på at det kom til å feste seg i det hele tatt.
Eneste en må ta hensyn til da det gjelder det er bare at jeg ikke må være mye aktiv om vannet går, for da kan navlestrengen falle ned og bli liggende i klem, noe som igjen fører til at babyen mister nærings og oksygentilførselen. Og dèt er jo ikke bra!

Hjertelyden var fin, som vanlig, og blodtrykket mitt var helt ok.
Vekt mi er veldig bra ifølge jordmoren, ifølge meg selv derimot så kunne jeg godt spart meg for et par kilo.
Har nå gått opp 14,1 kg dette svangerskapet. Makan!

Men skal vel kunne leve med det vel.

Nå er det visst film på tittekassa her som jeg skal følge med på, så da får jeg vel logge av og komme tilbake til bloggen i morgen da.
Da skal Aurora og jeg ha bakedag, så da blir det sikkert noen oppdateringer tenker jeg.

Pavlova står på planen, og vi tar med glede imot besøk!

Ha en fin kveld!

Selvpleie - et gode jeg må få unne meg.

Sist svangerskap hadde jeg aldri tid til å pleie meg selv noe særlig, men denne gangen har jeg bestemt meg for at det har jeg faktisk fortjent!
Så - selv om det ikke er store greiene, så skal jeg gjøre èn ting for meg selv hver dag. Hvertfall forsøke så godt jeg kan.

Det aller første på planen var da å fikse hender og negler.

Det har nemlig irritert meg sånn hver gang jeg har sett på bilder fra fødselen med Aurora, at jeg har neglelakkrester på noen av neglene (Joda - noen henger seg opp i slikt!). Men denne gangen skal jeg ha pene velstelte hender og negler, slik at jeg slipper å se på bilder senere og være irritert på meg selv fordi det ikke var pent.
Altså - jeg er ikke så fryktelig forfengelig. Jeg har bare et snev av tvangstanker, hihi.

Dermed var det fram med neglfila og lakken, så satt jeg igang. Og jeg innrømmer; jeg burde være flinkere til å fikse det der litt oftere, for man føler seg så mye bedre!
Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å ha møkkete hender, men de er ofte litt "rufsete". Ujevne og kanskje litt flisete. Ikke så nøye med neglelakken, neglbåndene osv.

Og Aurora måtte selvfølgelig fikse neglene sine i anledning at de skulle ta bilder i barnehagen! Må innrømme at jeg gjerne skulle hatt slike negler som henne, men jeg tok det litt pent denne gang. Måtte beherske meg. Enn så lenge.

Ha en fin dag alle sammen!
I dag skal Aurora til frisøren og jeg skal til jordmor. Etter det er det en liten bursdagsfeiring hos Bestefar/Oldefar Arvid tenker jeg. Vi skal i alle fall kose oss, det er sikkert og visst!

Årets første solbrente skuldre - og kanskje eneste?

Fint vær i dag, og skikkelig sommertemperatur! Deilig bris som gjorde det overkommelig p sitte i solveggen også faktisk. Rett og slett bare herlig!
Jeg snek meg ut en tur og koste meg med en kopp kakao og "Rapsgubbene" i sola, mens jeg bare nøt det å være god å varm tvers igjennom.

Tidligere har jeg måttet sitte ute i sju lange og sju breie før jeg har fått antydning til farge - og jeg tenkte dessverre ikke så langt at det kunne jo hende det var litt annerledes nå som jeg er gravid. Og slik gikk det da til - at jeg nå er rød. Omtrent som en nykokt hummer. Men for all del, alt har sin sjarm!

Jeg var sikkert veldig sjarmerende da jeg gjorde et godt forsøk på å ta bilde av meg selv i speilet også. Altså - alle andre gjør det jo. Hvorfor skulle ikke jeg få det til?
Jeg fårstår det nå, at det ligger utallige forsøk bak hvert vellykkede bilde som folk poster på facebook og i lignende medier. Dere har nå bittelitt mer respekt fra min side. Dette er jo en kunstform. Nærmest en idrett!

Jeg ga opp etter 4 forsøk. Men det var 4 helhjertede forsøk, og fy katta som jeg konsentrerte meg! Se!

Det endte i at gubben måtte til pers - igjen. For om jeg skulle få foreviget dette skillet som jeg mest sannsynlig har fått for èn gang og aldri mer, så trengte jeg hjelp!

Så - hurra for farge - ikke fullt så hurra for sviende kløe! <3

Min fødselshistorie - Aurora

For en tid tilbake så lovet jeg flere å publisere fødselshistorien med Aurora, så her kommer den.

Torsdag 29. mai 2008: Etter å ha hatt vondt hele dagen så reiste vi på føden på kvelden og ble lagt inn. Vi trodde fødselen var igang, og ctg'n viste at jeg hadde rier. Fikk eget rom å ligge på og skulle bare ringe i klokka når det tok seg opp.

Fredag 30. mai 2008: Vi står opp og får i oss litt frokost. Jeg blir undersøkt av jordmor og blir satt på registrering. Dessverre har jeg ikke mer enn 2-3 cm åpning så riene gjør en dårlig jobb. Vi bestemmer oss for å reise hjem og slappe av der istedet for å risikere å måtte vente i dagevis på sykehuset. Det viste seg å være ganske smart!

Lørdag 31. mai 2008: Ingenting skjer. Vi reiste til Ål for å måle opp bunad til Auroras pappa og onkel. Hele veien til og fra satt jeg med rier, men de var ikke veldig sterke. Men da vi på kveldinga kom hjem så bestemte vi oss for å ringe føden for å si ifra at det hadde tatt seg opp med smerter. Fikk beskjed om at døra sto åpen for oss når enn det skulle være og vi kunne bare komme med en gang om vi ville.
Jeg ville holde ut hjemme lengst mulig, men i 01-tida på natta så bestemte jeg meg for at nå måtte vi reise. Hjertelyden var bra, ctg'n viste rier, 3 cm åpning.

Søndag 01. juni 2008: Fikk sove litt da vi kom på sykehuset, men ikke lenge. Riene var ganske intense ei stund. Utpå morgenkvisten så stoppet det opp. Det gikk en halvtime uten vondt. Det gikk tre kvarter uten vondt. Jeg gadd ikke mer. Vi reiste hjem igjen. Passe frustrert. Utover kvelden og natta så hadde jeg ikke annet enn svake murringer. Bare slitsomme dusterier uten noen effekt. Oioioi, som jeg mislikte dem.

Mandag 02. juni 2008: Lite søvn, men dessverre også lite effektive rier. Det hadde enda ikke tatt seg opp igjen, og det var bare "småvondt". Frustrasjonsnivået stiger betraktelig. Pappaen holder seg hjemme fra jobb likevel for det kunne plutselig sette igang igjen, og han hadde en times kjørevei hjem igjen om han skulle reist noe sted.

Tirsdag 03. juni 2008: Smertene forsvant. Alt ble borte. Jeg var oppegående og hadde ikke vondt en plass. Man skulle tro det var positivt, men jeg sendte pappaen på jobb og så fort han var reist så kom tårene. Jeg var så sliten, dette var jo tortur. Bare lureri og faenskap. Jeg var drittlei, kjempesliten og ville ha den ungen ut. Men hva skulle man gjøre da, det er rett og slett ingenting man får gjort. Jeg var såpass langt unna termin også, at de ville ikke hjelpe meg til å få ut ungen noe fortere heller. Og jeg skjønner jo det, for all del.
Så da var det bare å sette igang med husarbeid. Det som allerede hadde blitt gjort trehundre ganger. Det var hetebølge og hagearbeid gikk ikke an å få til for den store vaggete meg, så jeg holdt på inne med klesvask. Og stryking av klær. Jeg strøyk til og med sokker. Snakk om å være desperat etter å få tiden til å gå.

Jeg fikk melding av pappaen da han var på vei hjem, og jeg satte igang med middagen. Husker ikke nå hva vi skulle ha, men jeg tror det var en slags gryterett, for jeg sto i alle fall og stekte kjøttdeig.
Kjøkkenvinduet var vendt ut mot parkeringen og i det jeg ser han hoppe ut av bilen så kjente jeg det knøyt seg i magen min. Endelig - tenkte jeg. Endelig starter riene igjen.
Men denne rien ga seg ikke. Den begynte veldig smått og bygget seg saaaaakte oppover helt til det - akkurat i det pappaen kom inn kjøkkendøra - sa knepp! Og der gikk vannet!
Det var virkelig ingen tvil om hva som skjedde. Vannet gikk. Noe så voldsomt og det. Omtrent som på film faktisk.
Så da var det å ringe føden igjen da. De sa jeg bare skulle ta det med ro, og komme når det passet meg. Så jeg ringte litt rundt til pappa og mamma og fortalte at nå var ikke barnebarnet mange timene unna!

Da vi kom på sykehuset så var det å sette seg på ctg-registrering igjen, og de sjekket åpning - igjen. Den var fortsatt bare på 3 cm, så om vi ville så kunne vi godt reise hjem igjen og slappe av så lenge som mulig til riene tok seg opp igjen. Om ikke riene kom, så skulle vi komme tilbake dagen etter å få hjelp til å få igang riene.
Vi reiste hjem (uten å si noe til mormoren såklart, for hun hadde friket ut om hun fikk vite det) og spiste middagen som sto der halvferdig. Vi satt på en film (sjørøverplaneten faktisk!) og så nesten hele den før vi i 18-19 tida fant ut at det beste var nok å reise ned igjen, for nå hadde riene startet.

Lå på overvåkningen på føden i ganske mange timer med rier, og hadde mye vondt, men det gikk bra. Jeg fikk et par smertestillende tabletter av jordmor, men de kastet jeg opp igjen så fort de var kommet ned. Smerten gjorde meg rett og slett bare kvalm. Den beste bedøvelsen der og da var den varme dusjen.

Onsdag 04. juni 2008: Klokken 05 blir jeg sjekket av jordmor igjen, og jeg har hele 5 cm åpning. Jeg gråt av frustrasjon fordi det gikk så sakte. Jeg kunne jo risikere å holde på i evigheter. Trodde det aldri skulle ta slutt.
Kl 0545 ble vi sendt inn på fødestua for at vi kunne ta i bruk prekestol og lystgass. Prekestolen var kjekk å ha men lystgassen var bare tullball, og den klarte jeg meg like fint uten! Fysjom!
Kl 0645 så var det ikke lenger noe reelt valg om epidural. Da fikk jeg beskjed om at det skulle jeg ha nå, for nå begynte hjertelyden til den lille i magen å bli dårlig. Nå måtte vi fokusere på å få den ut.
Selv om jeg ikke ønsket dette så sa jeg ok, for den lilles beste. Men før de setter epi'n så skal de sjekke åpning, og nå viste det seg at på de siste stunden så hadde jeg gått fra 5cm til 10cm, og jeg kunne få presse nå!
Jeg husker at mamma kom og satt på venstre side av sengen, og jeg husker pappaen til Aurora sto på venstre side. Og det kom og gikk folk ut og inn av rommet hele tiden.
Et lite sekund var jeg iferd meg å kapitulere og trodde jeg ikke skulle klare dette, men da tok jordmoren hånda mi og spurte om jeg ville kjenne selv. Det var ikke lenge igjen nemlig.
Så førte hun hånda mi ned, og jeg kunne selv kjenne et lite hode. Det var helt ufattelig, helt utrolig!
I det sekund så samlet kroppen min opp uante krefter og jeg følte meg som verdens sterkeste. Dette var de ikke noe problem! Jeg presset og presset, og en halvtime etter første pressrie så var barnet ute. Klokken 0717 la de Aurora opp på brystet mitt, og mormoren kunne ivrig sjekke om hun hadde fått et jentebarnebarn eller guttebarnebarn!

Jeg var - som omtrent alle andre mødre - i det øyeblikk overbevist om at dette barnet skulle ta verden med storm. Hun var det vakreste og mest fantastiske som noen sinne hadde hendt! <3