I går, ok i natt, så tok vi dette bildet i håp om at det er det siste bildet av magen med denne formen!
Så får vi se da. Er rocketrollet enige med oss i at mai-måned er en fin måned?
Håper det!
Håper det!
torsdag 30. mai 2013
Kan vi håpe at dette er siste magebilde?
I går, ok i natt, så tok vi dette bildet i håp om at det er det siste bildet av magen med denne formen!
søndag 26. mai 2013
Uke FØRTI!
Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle komme hit. Til uke 40 i svangerskapet.
Babyen veier nå rett oppunder 4kg om man skal ta utgangspunkt i hva de mente ved ultralyden i uke 36.
Vel 4 kilo. Som skal ut. Av meg. Lille meg.
Kunne fått angstanfall av mindre.
Jeg har mye vondt om dagen, men ikke slik vondt som før.
Nå har jeg tak i mage og korsrygg og jeg blir narret. Lurt trill rundt. Hver gang.
For det kjennes virkelig ut slik som riene jeg hadde i starten sist. Skikkelig kraftige menssmerter liksom.
Men neida.
Det varer kanskje i et par timer - også forsvinner det igjen.
Jeg er kulrund, og tung. Veier nå 17 ekstra tunge kilo mer enn jeg pleier å gjøre. Det er jaggu nok.
Likevel så presser jeg meg selv til å gjøre litt. Litt mer enn jeg burde kanskje?
I dag har jeg f.eks gått omtrent 4 kilometer i solsteika, før vi reiste til svigers på grilling. Kanskje ikke det glupeste, men det ser da vitterlig ikke ut som jeg har tatt noe skade av det heller.
Ikke om man ser bort ifra et stivt bekken. Men det hadde verket uansett. Et par poeng på smerteksalaen til eller fra, det har ikke så mye å si.
17 kilo. Jeg skjønner ikke hvor det ligger hen, for jeg er da virkelig ikke så tjukkebolle nå som jeg var med Aurora. Da var jeg virkelig stor på slutten syntes jeg. Nå syntes jeg egentlig ikke jeg er like svær.
Men det er mulig jeg lider av akutte synsforstyrrelser hver gang jeg titter meg i speilet. Kroppen kan nok fikse det meste for å beholde roen i en sådan situasjon.
Mage bilde fra uke 40? Here you go.
Det ser rett og slett ut som om magen har tenkt til å dette i gulvet hvert øyeblikk!
Ikke lenge igjen nå <3
Kom ut lille troll - siiiikasikkasikka!
Babyen veier nå rett oppunder 4kg om man skal ta utgangspunkt i hva de mente ved ultralyden i uke 36.
Vel 4 kilo. Som skal ut. Av meg. Lille meg.
Kunne fått angstanfall av mindre.
Jeg har mye vondt om dagen, men ikke slik vondt som før.
Nå har jeg tak i mage og korsrygg og jeg blir narret. Lurt trill rundt. Hver gang.
For det kjennes virkelig ut slik som riene jeg hadde i starten sist. Skikkelig kraftige menssmerter liksom.
Men neida.
Det varer kanskje i et par timer - også forsvinner det igjen.
Jeg er kulrund, og tung. Veier nå 17 ekstra tunge kilo mer enn jeg pleier å gjøre. Det er jaggu nok.
Likevel så presser jeg meg selv til å gjøre litt. Litt mer enn jeg burde kanskje?
I dag har jeg f.eks gått omtrent 4 kilometer i solsteika, før vi reiste til svigers på grilling. Kanskje ikke det glupeste, men det ser da vitterlig ikke ut som jeg har tatt noe skade av det heller.
Ikke om man ser bort ifra et stivt bekken. Men det hadde verket uansett. Et par poeng på smerteksalaen til eller fra, det har ikke så mye å si.
17 kilo. Jeg skjønner ikke hvor det ligger hen, for jeg er da virkelig ikke så tjukkebolle nå som jeg var med Aurora. Da var jeg virkelig stor på slutten syntes jeg. Nå syntes jeg egentlig ikke jeg er like svær.
Men det er mulig jeg lider av akutte synsforstyrrelser hver gang jeg titter meg i speilet. Kroppen kan nok fikse det meste for å beholde roen i en sådan situasjon.
Mage bilde fra uke 40? Here you go.
Det ser rett og slett ut som om magen har tenkt til å dette i gulvet hvert øyeblikk!
Ikke lenge igjen nå <3
Kom ut lille troll - siiiikasikkasikka!
tirsdag 21. mai 2013
Oppfølging av gjettekonkurranse!
Det ble ganske mange som kastet seg med på gjettingen av når rocketrollet melder sin ankomst, men over halvparten har allerede røket ut. Det var rundt femti stykker som gjettet til å begynne med.
Ikke bare gjetter folk dato og klokkeslett, men også kjønn. Noen som tør å driste seg til å tippe hvor stor trollet kommer til å være også kanskje?
Det er bare 19 stykker som fortsatt henger med i konkurransen, men det er fortsatt mulighet til å slenge seg på. Tross alt er det fryktelig mange som påstår de vet med sikkerhet at den kommer en spesiell dag. Kanskje.
- To stykker har gjettet 22. mai
- Fire stykker har gjettet 23. mai
- Tre stykker har gjettet 24. mai
- En har gjettet 25. mai
- To stykker har gjettet 26. mai
- To stykker har gjettet 27. mai
- Tre stykker har gjettet 28. mai
- En har gjettet 1. juni
- En har gjettet 2. juni
Over halvparten har også gjettet spesielle klokkeslett.
- ca 2/3 tipper at det blir jente
Så gjenstår det å se da. Ryker det ut to til i morgen også?
Fødepizza og riekake?!
I lettere desperasjon så satt jeg her på morgenkvisten og googlet kjærringråd for å starte fødsel.
Og ærlig talt. Jeg lo meg omtrent skakk i hjel til å begynne med. Det er liksom ikke måte på hvor mye som skal kunne sette igang fødselen. Men ettersom jeg har latt meg rive med så må jeg jo innrømme at selv om det ikke nødvendigvis setter igang en fødsel, så må det jo være ypperlig for å få tiden til å gå mens man venter på at noe skal skje?
Så, hvilke kjærringråd skal man utsette seg selv og kroppen sin for?
http://www.rampestreker.net/
1) Sengekos!
Dette er visstnok det eneste kjærringrådet som faktisk fungerer om man skal tro alle jordmødrene vi har vært borti dette svangerskapet hvertfall. Både fordi sammentrekningene i livmoren kan trigge til rier, og fordi rumpetrollene til mannen inneholder prostaglandiner (fettsyrer med en hormonlignende effekt som blir brukt til å sette igang fødsel). Man må visstnok ha 3 doser med sengekos-resultater før man er oppe i samme mengde som man ville fått ved en modningstablett på sykehuset.
For all del - om man orker er det vel bare å sette igang. Men ærlig talt. Med en 9-måneders mage "hengene" på kroppen, så er det vel de færreste som orker å hoppe i høyet minimum tre ganger daglig?
2) Varme kluter på brystene!
Dette er også er råd som kan ha noe for seg. Man mener at stimulering av brystvortene forårsaker utbrudd av det riefremkallende hormonet oxytocin.
Har også lest flere steder, deriblant hos ammehjelpen, at man ikke må pumpe seg før fødselen faktisk har vært fordi det kan fremskynde for tidlig fødsel osv. Så da ligger det nok noe i det. Varme kluter og stimulering av brystvorter skal virke!
3) Gå i trapper!
Jeg spør meg selv (og internett) hvorfor dette skal fungere?
Er det fordi man får opp pulsen ved å gå opp og ned, er det fordi man sliter seg fullstendig ut? Eller er det fordi bekkenet stivner og dermed skriker til kroppen at nå MÅ den ungen ut ellers kapitulerer vi?
Jeg vet at fødefolket (altså de som jobber med slikt) anbefaler å gå i trapper og holde seg i bevegelse når riene har startet, rett og slett fordi det kan hjelpe kroppen med å jobbe raskere, men at det har noen effekt for å sette igang fødselen, det tviler jeg på. Jeg har gått opp og ned den trappa her flere ganger hver dag hele svangerskapet, men absolutt ikke hatt noen effekt av det så langt.
Kanskje jeg bør begynne å ta en ekstra tur opp/ned for hver gang jeg allerede er der?
4) Gulvvask på alle 4!Har sagt det før, og sier det igjen. "Hvorfor?"
Dette må i utgangspunktet være et råd som har kommet fra en mann.
Hvem ville foreslått at en høygravid kvinne krabber på alle fire med baken i været, andre enn han som liker å titte på nettopp den baken?!
Ingen kvinne ved sine fulle fem ville forslått noe slikt - det er jeg sikker på.
5) Vindusvask!Sier som punktet over. Dette må være en manns forslag. Helt overbevist.
Eventuelt så er det redebyggerinstinktet vårt som har gjort at veldig mange kvinner har stått med nettopp denne vindusvasken i det fødselen har startet, og dermed har også den myten oppstått om at selve vindusvasken setter i gang fødselen.
Eller kanskje vaskemiddelindustrien bærer på en hemmelighet? Har de tilsatt riefremkallende midler i såpene sine nettopp for å lokke gravide kvinner til å kjøpe ekstra umennesklige mengder med vaskemidler? Snakker vi konspirasjon....?
6) Sterk eller godt krydret mat!
Det sies blant de lærde *host* at sterk mat skal sette igang fødselen. Og nok en gang så stiller jeg meg litt skeptisk. Jeg setter med ikke ned og knasker på en knallrød chili bare for å sette igang noe jeg altså. Men for all del, om jeg hadde gjort det så hadde nok tarmsystemet skreket i frykt og virkelig livnet til, og det sies jo at det igjen påvirker livmora. Så hvem vet, kanskje jeg likevel burde knaske chili?
7)Lakserende oljer og lignende!
Dette er et godt og velbrukt råd, som helt sikkert kan ha noe for seg om man har riktig flaks. Men det er også er råd som man absolutt bør styre unna.
Om du bestemmer det for å tømme systemet så til de grader så kan det ende i alt fra styrtfødsel til at man stopper en eventuell fødsel. Slikt bør med andre ord foregå på sykehuset hvor lege eller jordmor er tilstede og kan hjelpe.
8) Et glass rødvin!
Nei Bestemor Grusom - jeg kommer ikke til å ta meg et glass vin uansett hvor mye det vil få meg til å slappe av. Ikke i det hele tatt.
9) Mat som fremkaller rier!
Det finnes flust av råvarer og flust av oppskrifter der ute som skal ha en effekt. Jeg har i løpet av morgenen kommet over kanel, ananas (7 kilo??), chili, bringebærblad-te, rømmegrøt, bitter lemon osv.
Til og med oppskrifter har jeg sett. På noe så apetittvekkende *grøss* som riekake! Og fødepizza!
Har dere prøvd noe slikt? Matvarer altså? Og har det hatt noen effekt?
Veldig nysgjerrig på dette igrunn!
Om man ikke har tenkt til å prøve noen av kjærringrådene, så anbefaler jeg likevel å lese de, for det kan utløse latteranfall som jeg igjen er overbevist om at kan utløse rier!
Og ærlig talt. Jeg lo meg omtrent skakk i hjel til å begynne med. Det er liksom ikke måte på hvor mye som skal kunne sette igang fødselen. Men ettersom jeg har latt meg rive med så må jeg jo innrømme at selv om det ikke nødvendigvis setter igang en fødsel, så må det jo være ypperlig for å få tiden til å gå mens man venter på at noe skal skje?
Så, hvilke kjærringråd skal man utsette seg selv og kroppen sin for?
For noen av rådene er mindre smarte enn andre. Ett sted bør det gå ei grense, men hvor? Hvor langt er man villig til å gå når man er på tampen av 9 måneders lett tortur?
http://www.rampestreker.net/
1) Sengekos!
Dette er visstnok det eneste kjærringrådet som faktisk fungerer om man skal tro alle jordmødrene vi har vært borti dette svangerskapet hvertfall. Både fordi sammentrekningene i livmoren kan trigge til rier, og fordi rumpetrollene til mannen inneholder prostaglandiner (fettsyrer med en hormonlignende effekt som blir brukt til å sette igang fødsel). Man må visstnok ha 3 doser med sengekos-resultater før man er oppe i samme mengde som man ville fått ved en modningstablett på sykehuset.
For all del - om man orker er det vel bare å sette igang. Men ærlig talt. Med en 9-måneders mage "hengene" på kroppen, så er det vel de færreste som orker å hoppe i høyet minimum tre ganger daglig?
2) Varme kluter på brystene!
Dette er også er råd som kan ha noe for seg. Man mener at stimulering av brystvortene forårsaker utbrudd av det riefremkallende hormonet oxytocin.
Har også lest flere steder, deriblant hos ammehjelpen, at man ikke må pumpe seg før fødselen faktisk har vært fordi det kan fremskynde for tidlig fødsel osv. Så da ligger det nok noe i det. Varme kluter og stimulering av brystvorter skal virke!
3) Gå i trapper!
Jeg spør meg selv (og internett) hvorfor dette skal fungere?
Er det fordi man får opp pulsen ved å gå opp og ned, er det fordi man sliter seg fullstendig ut? Eller er det fordi bekkenet stivner og dermed skriker til kroppen at nå MÅ den ungen ut ellers kapitulerer vi?
Jeg vet at fødefolket (altså de som jobber med slikt) anbefaler å gå i trapper og holde seg i bevegelse når riene har startet, rett og slett fordi det kan hjelpe kroppen med å jobbe raskere, men at det har noen effekt for å sette igang fødselen, det tviler jeg på. Jeg har gått opp og ned den trappa her flere ganger hver dag hele svangerskapet, men absolutt ikke hatt noen effekt av det så langt.
Kanskje jeg bør begynne å ta en ekstra tur opp/ned for hver gang jeg allerede er der?
4) Gulvvask på alle 4!Har sagt det før, og sier det igjen. "Hvorfor?"
Dette må i utgangspunktet være et råd som har kommet fra en mann.
Hvem ville foreslått at en høygravid kvinne krabber på alle fire med baken i været, andre enn han som liker å titte på nettopp den baken?!
Ingen kvinne ved sine fulle fem ville forslått noe slikt - det er jeg sikker på.
5) Vindusvask!Sier som punktet over. Dette må være en manns forslag. Helt overbevist.
Eventuelt så er det redebyggerinstinktet vårt som har gjort at veldig mange kvinner har stått med nettopp denne vindusvasken i det fødselen har startet, og dermed har også den myten oppstått om at selve vindusvasken setter i gang fødselen.
Eller kanskje vaskemiddelindustrien bærer på en hemmelighet? Har de tilsatt riefremkallende midler i såpene sine nettopp for å lokke gravide kvinner til å kjøpe ekstra umennesklige mengder med vaskemidler? Snakker vi konspirasjon....?
6) Sterk eller godt krydret mat!
Det sies blant de lærde *host* at sterk mat skal sette igang fødselen. Og nok en gang så stiller jeg meg litt skeptisk. Jeg setter med ikke ned og knasker på en knallrød chili bare for å sette igang noe jeg altså. Men for all del, om jeg hadde gjort det så hadde nok tarmsystemet skreket i frykt og virkelig livnet til, og det sies jo at det igjen påvirker livmora. Så hvem vet, kanskje jeg likevel burde knaske chili?
7)Lakserende oljer og lignende!
Dette er et godt og velbrukt råd, som helt sikkert kan ha noe for seg om man har riktig flaks. Men det er også er råd som man absolutt bør styre unna.
Om du bestemmer det for å tømme systemet så til de grader så kan det ende i alt fra styrtfødsel til at man stopper en eventuell fødsel. Slikt bør med andre ord foregå på sykehuset hvor lege eller jordmor er tilstede og kan hjelpe.
Dessuten er jeg, uten å ha spesielt mye erfaring på området, overbevist om at det kan bli fryktelig lite hyggelig om ungen kommer fortere enn man aner og man fortsatt er full av oljer. For å si det på en pen måte.
8) Et glass rødvin!
Nei Bestemor Grusom - jeg kommer ikke til å ta meg et glass vin uansett hvor mye det vil få meg til å slappe av. Ikke i det hele tatt.
9) Mat som fremkaller rier!
Det finnes flust av råvarer og flust av oppskrifter der ute som skal ha en effekt. Jeg har i løpet av morgenen kommet over kanel, ananas (7 kilo??), chili, bringebærblad-te, rømmegrøt, bitter lemon osv.
Til og med oppskrifter har jeg sett. På noe så apetittvekkende *grøss* som riekake! Og fødepizza!
Har dere prøvd noe slikt? Matvarer altså? Og har det hatt noen effekt?
Veldig nysgjerrig på dette igrunn!
Om man ikke har tenkt til å prøve noen av kjærringrådene, så anbefaler jeg likevel å lese de, for det kan utløse latteranfall som jeg igjen er overbevist om at kan utløse rier!
mandag 20. mai 2013
Kort 17. mai-oppdatering i bilder!
Det var en veldig fram-og-tilbake-feiring for min del, men fikk tatt et par bilder hvertfall.
Her er 17. mai-frokosten vår. I rødt, hvitt og blått så klart.
Er ikke så viktig hva man spiser, bare det er i de rette fargene for dagen.
Deretter var det på med finstasen.
Klærne var plukket ut og shoppet av frøkna selv.
Skoene falt hun for med en gang, så var det bare å finne en kjole som passet til.
Ikke mindre enn 7 kjoler ble med inn i prøverommet den dagen!
Så var det ut i det fri mens man ventet på at pappaen skulle komme og hente!
Det enkleste denne dagen var at pappaen fulgte i tog. Det hadde vært en liten fare for at jeg ikke orket å gå hele runden nemlig, og det ville vært litt kjedelig!
Etter barnetog osv så var det duket for russetoget i Hønefoss, så da måtte vi nedover en tur.
Begge guttene i grå hettegensere her er brødrene mine, altså Aurora sine onkler.
Håper dere alle hadde en flott feiring av nasjonaldagen!
Magebilde(r) uke 39!
Litt treg som vanlig, men det er man vel vant til fra den kanten her!
Det har vært sol og smak av sommer og da kan man ikke prioritere å sitte foran PCn.
Her er hvertfall noen magebilder, tatt i da, 39 uker og 2 dager på vei!
<3
lørdag 18. mai 2013
Uke 39!
Fra 39 uker og 0 dager
til 39 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: Ca 3400 g
Lengde: ca 50 cm
Lengde: ca 50 cm
SKIKKELIG MAGEBILDE KOMMER SENERE!!!
Termin:
27.05.13
På vei:
39 uker
39 uker
Igjen:
1 uke og 2 dager (!!)
Aktivitet innenfra:
Det er fortsatt mye aktivitet fra den lille store saken der inne.
Ingen tvil om at det er i liv der inne!
=)
Ingen tvil om at det er i liv der inne!
=)
Aktivitet på meg:
Denne uke har jeg følt det har vært 17. mai hele tiden.
Det er i alle fall det eneste jeg husker.
Jeg går rundt som en gravid-zombie 24/7 og får ikke med meg stort annet enn det som er høyst nødvendig for å overleve.
Spise, drikke, liksomsove, repeat.
Huset burde vært vasket igjen, men jeg føler jeg har ryddet og vasket hvert eneste rom litt i overkant mange ganger de siste månedene. Jeg har trengt noe å gjøre da, og tenkt at det er godt med alt som er unnagjort. Men det er jo ikke unnagjort!
For etter ei uke så ser jo alt like ille ut igjen! Jeg fatter virkelig ikke hvordan det er mulig.
Når skal man greie å ha ork til å gjøre alt dette her?!
Jeg ønsker meg en rydde-fe.
Det er i alle fall det eneste jeg husker.
Jeg går rundt som en gravid-zombie 24/7 og får ikke med meg stort annet enn det som er høyst nødvendig for å overleve.
Spise, drikke, liksomsove, repeat.
Huset burde vært vasket igjen, men jeg føler jeg har ryddet og vasket hvert eneste rom litt i overkant mange ganger de siste månedene. Jeg har trengt noe å gjøre da, og tenkt at det er godt med alt som er unnagjort. Men det er jo ikke unnagjort!
For etter ei uke så ser jo alt like ille ut igjen! Jeg fatter virkelig ikke hvordan det er mulig.
Når skal man greie å ha ork til å gjøre alt dette her?!
Jeg ønsker meg en rydde-fe.
Tegn på fødsel?
Både og?
Det er jo nå 13 dager siden UL-jm mente ungen kom innen to uker siden jeg hadde smårier. Det tror jeg akkurat hva jeg vil om.
Har i tillegg gått ei uke lengre nå enn jeg gjorde med Aurora. Det føles som ei uke på overtid.
Uansett.
Jeg har utrolig mye vondt. Torsdag ringte jeg føden for å rådføre meg litt, og fikk beskjed om at jeg bare kunne ta smertestillende for å få slappet av.
Og for å si det sånn, når jeg tyr til smertestillende, da er det faktisk vondt! Det skal mye til før jeg propper i meg noe som helst av kjemikalier, jeg mener at kroppen bør fikse det meste sjøl.
Men etter x antall timer med så mye vondt at tårene sprutet for hver gang det gjorde vondt, så tok jeg 1g paracet. Samtidig hoppet jeg i dusjen...igjen.
Og for å si det sånn så lindrer glovarmt vann mer enn hva paracet gjør.
Morgenen 17. mai så forsvant smertene igjen, og var faktisk nesten ikke til å merke før i 15-tiden på dagen.
Så får vi se da. Om det begynner på'n igjen i dag, eller om jeg får ei lita pause.
Både og?
Det er jo nå 13 dager siden UL-jm mente ungen kom innen to uker siden jeg hadde smårier. Det tror jeg akkurat hva jeg vil om.
Har i tillegg gått ei uke lengre nå enn jeg gjorde med Aurora. Det føles som ei uke på overtid.
Uansett.
Jeg har utrolig mye vondt. Torsdag ringte jeg føden for å rådføre meg litt, og fikk beskjed om at jeg bare kunne ta smertestillende for å få slappet av.
Og for å si det sånn, når jeg tyr til smertestillende, da er det faktisk vondt! Det skal mye til før jeg propper i meg noe som helst av kjemikalier, jeg mener at kroppen bør fikse det meste sjøl.
Men etter x antall timer med så mye vondt at tårene sprutet for hver gang det gjorde vondt, så tok jeg 1g paracet. Samtidig hoppet jeg i dusjen...igjen.
Og for å si det sånn så lindrer glovarmt vann mer enn hva paracet gjør.
Morgenen 17. mai så forsvant smertene igjen, og var faktisk nesten ikke til å merke før i 15-tiden på dagen.
Så får vi se da. Om det begynner på'n igjen i dag, eller om jeg får ei lita pause.
Vektøkning:
81,4 kg viste vekt sist uke.
Jeg har nå gått opp til størrelse blåhval.
Selvfølelsen kan fortelle meg at jeg ligger omtrent på nivå med kloakkens bunnslam.
Det finnes en bitteliten andel sunn fornuft igjen i kroppen også, selv om jeg føler meg overstyrt av hormoner, så jeg vet at det kunne vært veldig mye verre. Men det "velger" hormontrollet å ikke fokusere på.
Jeg har nå gått opp til størrelse blåhval.
Selvfølelsen kan fortelle meg at jeg ligger omtrent på nivå med kloakkens bunnslam.
Det finnes en bitteliten andel sunn fornuft igjen i kroppen også, selv om jeg føler meg overstyrt av hormoner, så jeg vet at det kunne vært veldig mye verre. Men det "velger" hormontrollet å ikke fokusere på.
Matkick:
Jeg har fortsatt ikke hatt noen spesielle lyster under svangerskapet, men jeg har fått veldig dilla på en ting nå! Grønne epler delt i biter med kanel og yoghurt naturell!
Om eplene er veldig sure så strør jeg littegrann sukker på også.
NamnamNAM!
Om eplene er veldig sure så strør jeg littegrann sukker på også.
NamnamNAM!
Humør:
Grine - grine - grine.
Jeg er lett å såre, men desto lettere å røre.
Hvor menge ganger i løpet av 17. mai hadde jeg tårer i øynene tro?
Mange nok ganger.
I løpet av 16.-17. mai tror jeg at jeg gråt rundt 8-10 ganger!
En gang av smerte, en gang av sinne, et par ganger fordi jeg var lei meg og resten fordi jeg var så veldig veldig rørt!
Jeg er lett å såre, men desto lettere å røre.
Hvor menge ganger i løpet av 17. mai hadde jeg tårer i øynene tro?
Mange nok ganger.
I løpet av 16.-17. mai tror jeg at jeg gråt rundt 8-10 ganger!
En gang av smerte, en gang av sinne, et par ganger fordi jeg var lei meg og resten fordi jeg var så veldig veldig rørt!
Tungt?
Tungt nok.
Men nå begynner folk å forstå at det er tungt, så da er det litt lettere faktisk.
Men nå begynner folk å forstå at det er tungt, så da er det litt lettere faktisk.
Siste innkjøp:
Ingen? Tror vi har alt i boks jeg nå. :)
Ingen? Tror vi har alt i boks jeg nå. :)
Neste kontroll:
23. mai.
Det er siste kontroll før termin. Og så vidt jeg vet så vil vi da heller ikke ha noen kontroller før det er overtid og eventuell igangsetting.
23. mai.
Det er siste kontroll før termin. Og så vidt jeg vet så vil vi da heller ikke ha noen kontroller før det er overtid og eventuell igangsetting.
Forventninger til fødsel:
*AlleHjerterGlederSeg*
torsdag 16. mai 2013
Dagen før dagen og litt gammel korpsmimring!
I dag er dagen før dagen. Den største, store dagen. 17. mai!
For meg er 17. mai til og med viktigere enn julaften. Jeg griner som en unge hver bidige 17. mai, og det blir sikkert ikke mindre tårer i morgen siden jeg kan legge en god dæsj med gravidhormoner på toppen av alle følelsene som ellers pleier å være i sving denne dagen.
Jeg spilte i korps da jeg "var ung". 10 år spilte jeg i Ullerål Skoles Musikkorps. Byens stolthet, hvertfall ifølge oss selv. De fineste uniformene og de ivrigste barna og ungdommene. Hos oss følte man seg hjemme fra førsteklasse til man ble russ.
Dessverre ga jeg meg da jeg etterhvert måtte fokusere litt mer på skole og jobb enn det å spille i korps, men jeg savner det fortsatt. Masse.
Og tårene renner som sagt alltid når jeg hører korpset spille, for jeg vet hvor slitsomt det er, men også hvor fantastisk morsomt det er!
Dette bildet er av Thea (søstern) på 17. mai for en gooood del år siden.
Dagen i år blir litt annerledes, siden Aurora for andre år på rad er med pappaen sin på 17. mai, og jeg ikke får hatt henne med til Hønefoss dit jeg helst ville vært. Men slik er det nå bare.
Jeg føler ikke jeg kan reise til Hønefoss for å se på barnetoget heller, når min egen datter går i tog et annet sted.
Men kjenner jeg gruer meg til den tiden hvor vi faktisk ikke har noe annet valg enn å være her på Sokna. For så vidt jeg vet så er det vel fortsatt obligatorisk for skolebarna å gå i tog med skolen sin så lenge de fortsatt går på barneskolen?
Jeg har så sterkt forhold til 17. mai at det nesten er litt flaut kjenner jeg. Jeg kan love dere at jeg har hatt min andel med furting i år, bare fordi det ikke blir akkurat sånn jeg vil!
Neste år blir det Hønefoss. Enten alle andre vil eller ikke. Da skal jeg.
Da er det nemlig siste året med valgfrihet for Aurora sin del, før hun blir skolejente.
Så rart.
*Ha en super feiring av nasjonaldagen vår alle sammen*
Hipphipphipp hurra - hurra - hurraaaaa!
Dagen i år blir litt annerledes, siden Aurora for andre år på rad er med pappaen sin på 17. mai, og jeg ikke får hatt henne med til Hønefoss dit jeg helst ville vært. Men slik er det nå bare.
Jeg føler ikke jeg kan reise til Hønefoss for å se på barnetoget heller, når min egen datter går i tog et annet sted.
Men kjenner jeg gruer meg til den tiden hvor vi faktisk ikke har noe annet valg enn å være her på Sokna. For så vidt jeg vet så er det vel fortsatt obligatorisk for skolebarna å gå i tog med skolen sin så lenge de fortsatt går på barneskolen?
Jeg har så sterkt forhold til 17. mai at det nesten er litt flaut kjenner jeg. Jeg kan love dere at jeg har hatt min andel med furting i år, bare fordi det ikke blir akkurat sånn jeg vil!
Neste år blir det Hønefoss. Enten alle andre vil eller ikke. Da skal jeg.
Da er det nemlig siste året med valgfrihet for Aurora sin del, før hun blir skolejente.
Så rart.
*Ha en super feiring av nasjonaldagen vår alle sammen*
Hipphipphipp hurra - hurra - hurraaaaa!
tirsdag 14. mai 2013
To be - or not to be...?
Joda. To be!
Plutselig ble jeg nemlig medlem av Human-Etisk Forbund!
Det skjedde vel egentlig kanskje ikke så plutselig heller. Det var vel faktisk en av de mest gjennomtenkte tingene jeg har gjort på ganske lenge.
Jeg har aldri vært noen god kristen for å si det slik. Jeg har riktignok vært medlem av statskirken i mange år, og dermed gjort mitt for at de skulle få sitt fra statskassa igjen, men det har aldri føltes spesielt riktig.
Riktig for noen såklart - men ikke for meg.
Da jentungen skulle døpes så var det heller ikke noe spørsmål om hvordan. Det ble bare sånn. Kirka var det som liksom skulle være riktig. Hvilket jeg alltid har angret på.
Men det får være så. Hun skal få velge selv når hun blir gammel nok, om hun vil være medlem av statskirken eller om hun vil melde seg ut. Vi tok avgjørelsen om å melde henne inn - jeg skal ikke ta avgjørelsen om å melde henne ut. Det skal hun få velge selv når hun blir voksen nok til å ta en slik avgjørelse.
Men nå som det kommer et nytt barn til verden, så var ikke den kommende far vanskelig å overtale da det kom til dåp kontra navnfest. Vi var igrunn ganske enige. Det blir navnfest - ingen kristen dåp.
Så nå får vi bare satse på at utmeldingskjemaene ankommer kirkekontoret raskt nok til at vi begge er utmeldt innen det blir sendt ut fødselsmelding på rocketrollet.
For joda - kirken har nemlig rett til å få beskjed om et av statskirkens medlemmer får barn, og da blir dette barnet automatisk meldt inn det også. Fullstendig latterlig mener nå jeg. Men igjen - det er jo bare min mening.
Jeg har sittet og glant på Human-Etisk Forbund sine nettsider, og lest en del om deres syn på diverse spørsmål som har med religion- og livsynspolitikk å gjøre og det slo meg ganske fort at det er her jeg hører hjemme.
Jeg er nå en humanist.
mandag 13. mai 2013
Gjettekonkurranse!
De fleste har en mening om når babyen kommer - men de fleste aner vel egentlig ikke?
Da det er så mange som har gjettet datoen den kommer, og til og med klokkeslett, så fant jeg ut at vi gjør litt mer moro ut av det!
Det er så enkelt at du kan gjette datoen for når babyen kommer, og også klokkeslett. Den som treffer mest riktig skal til og med belønnes med masser av heder og ære - og kanskje noko attåt?
Det er jo noen få punkter som kan veilede litt i forhold til når den kommer, og det er:
Da det er så mange som har gjettet datoen den kommer, og til og med klokkeslett, så fant jeg ut at vi gjør litt mer moro ut av det!
Det er så enkelt at du kan gjette datoen for når babyen kommer, og også klokkeslett. Den som treffer mest riktig skal til og med belønnes med masser av heder og ære - og kanskje noko attåt?
Det er jo noen få punkter som kan veilede litt i forhold til når den kommer, og det er:
- Menstermin: 1. mai
- UL-termin: 27. mai
- UL-termin: 26. mai
- Ul-lege mente for noen uker siden at den kom ca 1 uke før tiden.
- Blir igangsatt senest 6. juni.
- Storesøsteren kom 13 dager før termin.
- Vekstkontroll viste i uke 36 at babyen ved UL-termin bør ligge på ca 3800g.
- Og slik så magen ut på lørdag (38 uker)....
Så - til nå har jeg;
tre stykker som gjetter 15. mai,
fem stykker som gjetter 16. mai,
seks stykker som gjetter 17. mai,
sju stykker som gjetter 18. mai,
tre stykker som gjetter 19. mai,
to som gjetter 20. mai,
tre som gjetter 21. mai,
en som gjetter 22. mai,
to som gjetter 24. mai,
en om gjetter 25. mai,
to som gjetter 26. mai og
en som gjetter 27. mai!
Klokkeslettene har jeg ikke skrevet ned her, de er hemmelige helt til "vinneren kåres".
Vil du være med å gjette så skriv i kommentarfeltet her eller på fb, så fører jeg deg opp på lista. Husk - både dato og klokkeslett!
Klokkeslettene har jeg ikke skrevet ned her, de er hemmelige helt til "vinneren kåres".
Vil du være med å gjette så skriv i kommentarfeltet her eller på fb, så fører jeg deg opp på lista. Husk - både dato og klokkeslett!
Konfirmasjon til verdens beste "lille" søster!
Det har vært en passelig travel helg, med konfirmasjon og det hele, og når jeg i tillegg ikke har fått nett på pc'n min så har det blitt vanskelig å skrive den faste ukesoppdateringen i helgen. Meeeeen - den kommer! Snart!
Først skal jeg dele noen bilder fra helgens konfirmasjon!
Dette var første gang jeg var med på en borgerlig konfirmasjonseremoni, og det var igrunn veldig ålreit om man ser bort ifra at man nesten fikk heteslag der man satt høygravid på bakerste rad.
Bestefar var også noe skeptisk til hele opplegget da det var litt høy musikk og litt mye gitar og sånn fæl nymotens musikk.
Etter bandet hadde spilt "Seven Nation Army" så kastet han seg til siden til meg og sier
"Hørt no' så fælt a du??!!".
Jeg derimot syntes de var utrolig flinke, både folka som spilte og konfirmantene som talte. Det var en annerledes konfirmasjon, og om jeg hadde vært 14 år igjen så hadde jeg definitivt valgt en borgerlig konfirmasjon selv.
Her har min vakre søster fått papirene sine, et fotografi og ei rose, og blitt stilt opp til fotografering på scenen.
Og jammen har vi ikke en ganske kjekk bror og!
Mammaen min til venstre, Tante Gro til høyre.
Fine damer det!! <3
(Også ei ganske fin linselus i bakgrunnen og da!)
Gaver er åpnet, pengene telt, på tide å stikke før noen prøver å lure til seg noe, eller hva!?
Men favorittbildet mitt fra hele dagen må være bildet av Thea og Aurora. Herlige jenter altså! <3
Men favorittbildet mitt fra hele dagen må være bildet av Thea og Aurora. Herlige jenter altså! <3
Tusen takk for en fin dag!
Jeg har mange flere bilder, men legger de ikke ut uten tillatelse fra de som er på bildene, dessuten må vel Thea og mamma få se på bildene også, før jeg slenger ut alle sammen!
onsdag 8. mai 2013
Kontroll hos jordmor! (Og magebilder!)
.JPG)
Det var kontroll hos jordmor igjen i dag, og det skjedde vel egentlig ikke stort. Det virker som om det ikke er så fryktelig mye å si til oss som har barn fra før og som har "gjort det før" liksom. Men det er forsåvidt greit det. Jeg vet jo at de er der for meg om det er noe jeg lurer på.
Som i dag for eksempel. Vi kan ønske den lille velkommen hvert øyeblikk uten at det gjør noe, og det betyr jo at det ikke blir flere anledninger til å spørre om hvordan ting skal og bør gjøres.
Jan Erik hadde et spørsmål (heldigvis, ellers hadde jeg glemt det) om besøkstider og hvem som fikk komme på besøk på barsel. Pappaen får komme på besøk når som helst, det samme med søsknene.
Det er spesielle besøkstider der de helst ser at blir overholdt av alle, men det går selvfølgelig an med unntak. Man blir ikke kastet ut om man er der ti minutter lengre enn besøkstidene tilsier.
Men på dagen er det en periode det ikke taes imot besøk. Da er det siesta for den nybakte familien. Jeg er usikker på klokkeslettet, men det er to timer midt på dagen hvor besøkende ikke tillates, ikke engang besteforeldre. Jordmoren sa det, at da var de ganske strenge, og ville ikke engang opplyse om hvor "pasientene" befant seg hen, for da skulle de ha fred og ro og ikke forstyrres.
Jeg må si at jeg ble ganske glad for å høre det. Saga-store-lille kommer jo ikke til å være her så altfor lenge denne gangen, så jeg (vi) håper folk vil respektere at det er storesøstrene som er i fokus den første tiden. De skal få lov til å finne seg tilrette i storesøsterrollen og bli kjent med det nye tilskuddet. Tiden på barsel vil dermed være en tid for babyen, mammaen, pappaen og storesøstrene.
Andre (besteforeldrene spesielt) er selvfølgelig også velkomne, men ved at jeg skriver dette, så vet dere hvertfall hvor vi ønsker at fokuset skal være.
På storesøstrene.
(Når vi kommer hjem fra sykehuset og har funnet oss tilrette så er selvfølgelig alle andre velkomne også - ikke misforstå meg! =) )
Ellers på kontrollen så var alt bra! Den lille krabaten ligger og spreller (i den forstand det er mulig med de plassbegrensningene den har) og h*n ligger med hodet godt ned i bekkenet.
Hodet er ikke festet ennå, men det er ofte slik med barn nummer to kunne jordmor fortelle, så det var ikke sikker på at det kom til å feste seg i det hele tatt.
Eneste en må ta hensyn til da det gjelder det er bare at jeg ikke må være mye aktiv om vannet går, for da kan navlestrengen falle ned og bli liggende i klem, noe som igjen fører til at babyen mister nærings og oksygentilførselen. Og dèt er jo ikke bra!
Hjertelyden var fin, som vanlig, og blodtrykket mitt var helt ok.
Vekt mi er veldig bra ifølge jordmoren, ifølge meg selv derimot så kunne jeg godt spart meg for et par kilo.
Har nå gått opp 14,1 kg dette svangerskapet. Makan!
Men skal vel kunne leve med det vel.
Nå er det visst film på tittekassa her som jeg skal følge med på, så da får jeg vel logge av og komme tilbake til bloggen i morgen da.
Da skal Aurora og jeg ha bakedag, så da blir det sikkert noen oppdateringer tenker jeg.
Pavlova står på planen, og vi tar med glede imot besøk!
Ha en fin kveld!
Hodet er ikke festet ennå, men det er ofte slik med barn nummer to kunne jordmor fortelle, så det var ikke sikker på at det kom til å feste seg i det hele tatt.
Eneste en må ta hensyn til da det gjelder det er bare at jeg ikke må være mye aktiv om vannet går, for da kan navlestrengen falle ned og bli liggende i klem, noe som igjen fører til at babyen mister nærings og oksygentilførselen. Og dèt er jo ikke bra!
Hjertelyden var fin, som vanlig, og blodtrykket mitt var helt ok.
Vekt mi er veldig bra ifølge jordmoren, ifølge meg selv derimot så kunne jeg godt spart meg for et par kilo.
Har nå gått opp 14,1 kg dette svangerskapet. Makan!
Men skal vel kunne leve med det vel.
Nå er det visst film på tittekassa her som jeg skal følge med på, så da får jeg vel logge av og komme tilbake til bloggen i morgen da.
Da skal Aurora og jeg ha bakedag, så da blir det sikkert noen oppdateringer tenker jeg.
Pavlova står på planen, og vi tar med glede imot besøk!
Ha en fin kveld!
Selvpleie - et gode jeg må få unne meg.
Sist svangerskap hadde jeg aldri tid til å pleie meg selv noe særlig, men denne gangen har jeg bestemt meg for at det har jeg faktisk fortjent!
Så - selv om det ikke er store greiene, så skal jeg gjøre èn ting for meg selv hver dag. Hvertfall forsøke så godt jeg kan.
Det aller første på planen var da å fikse hender og negler.
Dermed var det fram med neglfila og lakken, så satt jeg igang. Og jeg innrømmer; jeg burde være flinkere til å fikse det der litt oftere, for man føler seg så mye bedre!
Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å ha møkkete hender, men de er ofte litt "rufsete". Ujevne og kanskje litt flisete. Ikke så nøye med neglelakken, neglbåndene osv.
Og Aurora måtte selvfølgelig fikse neglene sine i anledning at de skulle ta bilder i barnehagen! Må innrømme at jeg gjerne skulle hatt slike negler som henne, men jeg tok det litt pent denne gang. Måtte beherske meg. Enn så lenge.
Ha en fin dag alle sammen!
I dag skal Aurora til frisøren og jeg skal til jordmor. Etter det er det en liten bursdagsfeiring hos Bestefar/Oldefar Arvid tenker jeg. Vi skal i alle fall kose oss, det er sikkert og visst!
Så - selv om det ikke er store greiene, så skal jeg gjøre èn ting for meg selv hver dag. Hvertfall forsøke så godt jeg kan.
Det aller første på planen var da å fikse hender og negler.
Det har nemlig irritert meg sånn hver gang jeg har sett på bilder fra fødselen med Aurora, at jeg har neglelakkrester på noen av neglene (Joda - noen henger seg opp i slikt!). Men denne gangen skal jeg ha pene velstelte hender og negler, slik at jeg slipper å se på bilder senere og være irritert på meg selv fordi det ikke var pent.
Altså - jeg er ikke så fryktelig forfengelig. Jeg har bare et snev av tvangstanker, hihi.
Altså - jeg er ikke så fryktelig forfengelig. Jeg har bare et snev av tvangstanker, hihi.
Dermed var det fram med neglfila og lakken, så satt jeg igang. Og jeg innrømmer; jeg burde være flinkere til å fikse det der litt oftere, for man føler seg så mye bedre!
Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å ha møkkete hender, men de er ofte litt "rufsete". Ujevne og kanskje litt flisete. Ikke så nøye med neglelakken, neglbåndene osv.
Og Aurora måtte selvfølgelig fikse neglene sine i anledning at de skulle ta bilder i barnehagen! Må innrømme at jeg gjerne skulle hatt slike negler som henne, men jeg tok det litt pent denne gang. Måtte beherske meg. Enn så lenge.
Ha en fin dag alle sammen!
I dag skal Aurora til frisøren og jeg skal til jordmor. Etter det er det en liten bursdagsfeiring hos Bestefar/Oldefar Arvid tenker jeg. Vi skal i alle fall kose oss, det er sikkert og visst!
tirsdag 7. mai 2013
Årets første solbrente skuldre - og kanskje eneste?
Fint vær i dag, og skikkelig sommertemperatur! Deilig bris som gjorde det overkommelig p sitte i solveggen også faktisk. Rett og slett bare herlig!
Jeg snek meg ut en tur og koste meg med en kopp kakao og "Rapsgubbene" i sola, mens jeg bare nøt det å være god å varm tvers igjennom.
Tidligere har jeg måttet sitte ute i sju lange og sju breie før jeg har fått antydning til farge - og jeg tenkte dessverre ikke så langt at det kunne jo hende det var litt annerledes nå som jeg er gravid. Og slik gikk det da til - at jeg nå er rød. Omtrent som en nykokt hummer. Men for all del, alt har sin sjarm!
Jeg var sikkert veldig sjarmerende da jeg gjorde et godt forsøk på å ta bilde av meg selv i speilet også. Altså - alle andre gjør det jo. Hvorfor skulle ikke jeg få det til?
Jeg fårstår det nå, at det ligger utallige forsøk bak hvert vellykkede bilde som folk poster på facebook og i lignende medier. Dere har nå bittelitt mer respekt fra min side. Dette er jo en kunstform. Nærmest en idrett!
Jeg ga opp etter 4 forsøk. Men det var 4 helhjertede forsøk, og fy katta som jeg konsentrerte meg! Se!
Det endte i at gubben måtte til pers - igjen. For om jeg skulle få foreviget dette skillet som jeg mest sannsynlig har fått for èn gang og aldri mer, så trengte jeg hjelp!
Jeg snek meg ut en tur og koste meg med en kopp kakao og "Rapsgubbene" i sola, mens jeg bare nøt det å være god å varm tvers igjennom.
Tidligere har jeg måttet sitte ute i sju lange og sju breie før jeg har fått antydning til farge - og jeg tenkte dessverre ikke så langt at det kunne jo hende det var litt annerledes nå som jeg er gravid. Og slik gikk det da til - at jeg nå er rød. Omtrent som en nykokt hummer. Men for all del, alt har sin sjarm!
Jeg var sikkert veldig sjarmerende da jeg gjorde et godt forsøk på å ta bilde av meg selv i speilet også. Altså - alle andre gjør det jo. Hvorfor skulle ikke jeg få det til?
Jeg fårstår det nå, at det ligger utallige forsøk bak hvert vellykkede bilde som folk poster på facebook og i lignende medier. Dere har nå bittelitt mer respekt fra min side. Dette er jo en kunstform. Nærmest en idrett!
Jeg ga opp etter 4 forsøk. Men det var 4 helhjertede forsøk, og fy katta som jeg konsentrerte meg! Se!
Så - hurra for farge - ikke fullt så hurra for sviende kløe! <3
Min fødselshistorie - Aurora
For en tid tilbake så lovet jeg flere å publisere fødselshistorien med Aurora, så her kommer den.
Torsdag 29. mai 2008: Etter å ha hatt vondt hele dagen så reiste vi på føden på kvelden og ble lagt inn. Vi trodde fødselen var igang, og ctg'n viste at jeg hadde rier. Fikk eget rom å ligge på og skulle bare ringe i klokka når det tok seg opp.
Fredag 30. mai 2008: Vi står opp og får i oss litt frokost. Jeg blir undersøkt av jordmor og blir satt på registrering. Dessverre har jeg ikke mer enn 2-3 cm åpning så riene gjør en dårlig jobb. Vi bestemmer oss for å reise hjem og slappe av der istedet for å risikere å måtte vente i dagevis på sykehuset. Det viste seg å være ganske smart!
Lørdag 31. mai 2008: Ingenting skjer. Vi reiste til Ål for å måle opp bunad til Auroras pappa og onkel. Hele veien til og fra satt jeg med rier, men de var ikke veldig sterke. Men da vi på kveldinga kom hjem så bestemte vi oss for å ringe føden for å si ifra at det hadde tatt seg opp med smerter. Fikk beskjed om at døra sto åpen for oss når enn det skulle være og vi kunne bare komme med en gang om vi ville.
Jeg ville holde ut hjemme lengst mulig, men i 01-tida på natta så bestemte jeg meg for at nå måtte vi reise. Hjertelyden var bra, ctg'n viste rier, 3 cm åpning.
Søndag 01. juni 2008: Fikk sove litt da vi kom på sykehuset, men ikke lenge. Riene var ganske intense ei stund. Utpå morgenkvisten så stoppet det opp. Det gikk en halvtime uten vondt. Det gikk tre kvarter uten vondt. Jeg gadd ikke mer. Vi reiste hjem igjen. Passe frustrert. Utover kvelden og natta så hadde jeg ikke annet enn svake murringer. Bare slitsomme dusterier uten noen effekt. Oioioi, som jeg mislikte dem.
Mandag 02. juni 2008: Lite søvn, men dessverre også lite effektive rier. Det hadde enda ikke tatt seg opp igjen, og det var bare "småvondt". Frustrasjonsnivået stiger betraktelig. Pappaen holder seg hjemme fra jobb likevel for det kunne plutselig sette igang igjen, og han hadde en times kjørevei hjem igjen om han skulle reist noe sted.
Tirsdag 03. juni 2008: Smertene forsvant. Alt ble borte. Jeg var oppegående og hadde ikke vondt en plass. Man skulle tro det var positivt, men jeg sendte pappaen på jobb og så fort han var reist så kom tårene. Jeg var så sliten, dette var jo tortur. Bare lureri og faenskap. Jeg var drittlei, kjempesliten og ville ha den ungen ut. Men hva skulle man gjøre da, det er rett og slett ingenting man får gjort. Jeg var såpass langt unna termin også, at de ville ikke hjelpe meg til å få ut ungen noe fortere heller. Og jeg skjønner jo det, for all del.
Så da var det bare å sette igang med husarbeid. Det som allerede hadde blitt gjort trehundre ganger. Det var hetebølge og hagearbeid gikk ikke an å få til for den store vaggete meg, så jeg holdt på inne med klesvask. Og stryking av klær. Jeg strøyk til og med sokker. Snakk om å være desperat etter å få tiden til å gå.
Jeg fikk melding av pappaen da han var på vei hjem, og jeg satte igang med middagen. Husker ikke nå hva vi skulle ha, men jeg tror det var en slags gryterett, for jeg sto i alle fall og stekte kjøttdeig.
Kjøkkenvinduet var vendt ut mot parkeringen og i det jeg ser han hoppe ut av bilen så kjente jeg det knøyt seg i magen min. Endelig - tenkte jeg. Endelig starter riene igjen.
Men denne rien ga seg ikke. Den begynte veldig smått og bygget seg saaaaakte oppover helt til det - akkurat i det pappaen kom inn kjøkkendøra - sa knepp! Og der gikk vannet!
Det var virkelig ingen tvil om hva som skjedde. Vannet gikk. Noe så voldsomt og det. Omtrent som på film faktisk.
Så da var det å ringe føden igjen da. De sa jeg bare skulle ta det med ro, og komme når det passet meg. Så jeg ringte litt rundt til pappa og mamma og fortalte at nå var ikke barnebarnet mange timene unna!
Da vi kom på sykehuset så var det å sette seg på ctg-registrering igjen, og de sjekket åpning - igjen. Den var fortsatt bare på 3 cm, så om vi ville så kunne vi godt reise hjem igjen og slappe av så lenge som mulig til riene tok seg opp igjen. Om ikke riene kom, så skulle vi komme tilbake dagen etter å få hjelp til å få igang riene.
Vi reiste hjem (uten å si noe til mormoren såklart, for hun hadde friket ut om hun fikk vite det) og spiste middagen som sto der halvferdig. Vi satt på en film (sjørøverplaneten faktisk!) og så nesten hele den før vi i 18-19 tida fant ut at det beste var nok å reise ned igjen, for nå hadde riene startet.
Lå på overvåkningen på føden i ganske mange timer med rier, og hadde mye vondt, men det gikk bra. Jeg fikk et par smertestillende tabletter av jordmor, men de kastet jeg opp igjen så fort de var kommet ned. Smerten gjorde meg rett og slett bare kvalm. Den beste bedøvelsen der og da var den varme dusjen.
Onsdag 04. juni 2008: Klokken 05 blir jeg sjekket av jordmor igjen, og jeg har hele 5 cm åpning. Jeg gråt av frustrasjon fordi det gikk så sakte. Jeg kunne jo risikere å holde på i evigheter. Trodde det aldri skulle ta slutt.
Kl 0545 ble vi sendt inn på fødestua for at vi kunne ta i bruk prekestol og lystgass. Prekestolen var kjekk å ha men lystgassen var bare tullball, og den klarte jeg meg like fint uten! Fysjom!
Kl 0645 så var det ikke lenger noe reelt valg om epidural. Da fikk jeg beskjed om at det skulle jeg ha nå, for nå begynte hjertelyden til den lille i magen å bli dårlig. Nå måtte vi fokusere på å få den ut.
Selv om jeg ikke ønsket dette så sa jeg ok, for den lilles beste. Men før de setter epi'n så skal de sjekke åpning, og nå viste det seg at på de siste stunden så hadde jeg gått fra 5cm til 10cm, og jeg kunne få presse nå!
Jeg husker at mamma kom og satt på venstre side av sengen, og jeg husker pappaen til Aurora sto på venstre side. Og det kom og gikk folk ut og inn av rommet hele tiden.
Et lite sekund var jeg iferd meg å kapitulere og trodde jeg ikke skulle klare dette, men da tok jordmoren hånda mi og spurte om jeg ville kjenne selv. Det var ikke lenge igjen nemlig.
Så førte hun hånda mi ned, og jeg kunne selv kjenne et lite hode. Det var helt ufattelig, helt utrolig!
I det sekund så samlet kroppen min opp uante krefter og jeg følte meg som verdens sterkeste. Dette var de ikke noe problem! Jeg presset og presset, og en halvtime etter første pressrie så var barnet ute. Klokken 0717 la de Aurora opp på brystet mitt, og mormoren kunne ivrig sjekke om hun hadde fått et jentebarnebarn eller guttebarnebarn!
Jeg var - som omtrent alle andre mødre - i det øyeblikk overbevist om at dette barnet skulle ta verden med storm. Hun var det vakreste og mest fantastiske som noen sinne hadde hendt! <3
Torsdag 29. mai 2008: Etter å ha hatt vondt hele dagen så reiste vi på føden på kvelden og ble lagt inn. Vi trodde fødselen var igang, og ctg'n viste at jeg hadde rier. Fikk eget rom å ligge på og skulle bare ringe i klokka når det tok seg opp.
Fredag 30. mai 2008: Vi står opp og får i oss litt frokost. Jeg blir undersøkt av jordmor og blir satt på registrering. Dessverre har jeg ikke mer enn 2-3 cm åpning så riene gjør en dårlig jobb. Vi bestemmer oss for å reise hjem og slappe av der istedet for å risikere å måtte vente i dagevis på sykehuset. Det viste seg å være ganske smart!
Lørdag 31. mai 2008: Ingenting skjer. Vi reiste til Ål for å måle opp bunad til Auroras pappa og onkel. Hele veien til og fra satt jeg med rier, men de var ikke veldig sterke. Men da vi på kveldinga kom hjem så bestemte vi oss for å ringe føden for å si ifra at det hadde tatt seg opp med smerter. Fikk beskjed om at døra sto åpen for oss når enn det skulle være og vi kunne bare komme med en gang om vi ville.
Jeg ville holde ut hjemme lengst mulig, men i 01-tida på natta så bestemte jeg meg for at nå måtte vi reise. Hjertelyden var bra, ctg'n viste rier, 3 cm åpning.
Søndag 01. juni 2008: Fikk sove litt da vi kom på sykehuset, men ikke lenge. Riene var ganske intense ei stund. Utpå morgenkvisten så stoppet det opp. Det gikk en halvtime uten vondt. Det gikk tre kvarter uten vondt. Jeg gadd ikke mer. Vi reiste hjem igjen. Passe frustrert. Utover kvelden og natta så hadde jeg ikke annet enn svake murringer. Bare slitsomme dusterier uten noen effekt. Oioioi, som jeg mislikte dem.
Mandag 02. juni 2008: Lite søvn, men dessverre også lite effektive rier. Det hadde enda ikke tatt seg opp igjen, og det var bare "småvondt". Frustrasjonsnivået stiger betraktelig. Pappaen holder seg hjemme fra jobb likevel for det kunne plutselig sette igang igjen, og han hadde en times kjørevei hjem igjen om han skulle reist noe sted.
Tirsdag 03. juni 2008: Smertene forsvant. Alt ble borte. Jeg var oppegående og hadde ikke vondt en plass. Man skulle tro det var positivt, men jeg sendte pappaen på jobb og så fort han var reist så kom tårene. Jeg var så sliten, dette var jo tortur. Bare lureri og faenskap. Jeg var drittlei, kjempesliten og ville ha den ungen ut. Men hva skulle man gjøre da, det er rett og slett ingenting man får gjort. Jeg var såpass langt unna termin også, at de ville ikke hjelpe meg til å få ut ungen noe fortere heller. Og jeg skjønner jo det, for all del.
Så da var det bare å sette igang med husarbeid. Det som allerede hadde blitt gjort trehundre ganger. Det var hetebølge og hagearbeid gikk ikke an å få til for den store vaggete meg, så jeg holdt på inne med klesvask. Og stryking av klær. Jeg strøyk til og med sokker. Snakk om å være desperat etter å få tiden til å gå.
Jeg fikk melding av pappaen da han var på vei hjem, og jeg satte igang med middagen. Husker ikke nå hva vi skulle ha, men jeg tror det var en slags gryterett, for jeg sto i alle fall og stekte kjøttdeig.
Kjøkkenvinduet var vendt ut mot parkeringen og i det jeg ser han hoppe ut av bilen så kjente jeg det knøyt seg i magen min. Endelig - tenkte jeg. Endelig starter riene igjen.
Men denne rien ga seg ikke. Den begynte veldig smått og bygget seg saaaaakte oppover helt til det - akkurat i det pappaen kom inn kjøkkendøra - sa knepp! Og der gikk vannet!
Det var virkelig ingen tvil om hva som skjedde. Vannet gikk. Noe så voldsomt og det. Omtrent som på film faktisk.
Så da var det å ringe føden igjen da. De sa jeg bare skulle ta det med ro, og komme når det passet meg. Så jeg ringte litt rundt til pappa og mamma og fortalte at nå var ikke barnebarnet mange timene unna!
Da vi kom på sykehuset så var det å sette seg på ctg-registrering igjen, og de sjekket åpning - igjen. Den var fortsatt bare på 3 cm, så om vi ville så kunne vi godt reise hjem igjen og slappe av så lenge som mulig til riene tok seg opp igjen. Om ikke riene kom, så skulle vi komme tilbake dagen etter å få hjelp til å få igang riene.
Vi reiste hjem (uten å si noe til mormoren såklart, for hun hadde friket ut om hun fikk vite det) og spiste middagen som sto der halvferdig. Vi satt på en film (sjørøverplaneten faktisk!) og så nesten hele den før vi i 18-19 tida fant ut at det beste var nok å reise ned igjen, for nå hadde riene startet.
Lå på overvåkningen på føden i ganske mange timer med rier, og hadde mye vondt, men det gikk bra. Jeg fikk et par smertestillende tabletter av jordmor, men de kastet jeg opp igjen så fort de var kommet ned. Smerten gjorde meg rett og slett bare kvalm. Den beste bedøvelsen der og da var den varme dusjen.
Onsdag 04. juni 2008: Klokken 05 blir jeg sjekket av jordmor igjen, og jeg har hele 5 cm åpning. Jeg gråt av frustrasjon fordi det gikk så sakte. Jeg kunne jo risikere å holde på i evigheter. Trodde det aldri skulle ta slutt.
Kl 0545 ble vi sendt inn på fødestua for at vi kunne ta i bruk prekestol og lystgass. Prekestolen var kjekk å ha men lystgassen var bare tullball, og den klarte jeg meg like fint uten! Fysjom!
Kl 0645 så var det ikke lenger noe reelt valg om epidural. Da fikk jeg beskjed om at det skulle jeg ha nå, for nå begynte hjertelyden til den lille i magen å bli dårlig. Nå måtte vi fokusere på å få den ut.
Selv om jeg ikke ønsket dette så sa jeg ok, for den lilles beste. Men før de setter epi'n så skal de sjekke åpning, og nå viste det seg at på de siste stunden så hadde jeg gått fra 5cm til 10cm, og jeg kunne få presse nå!
Jeg husker at mamma kom og satt på venstre side av sengen, og jeg husker pappaen til Aurora sto på venstre side. Og det kom og gikk folk ut og inn av rommet hele tiden.
Et lite sekund var jeg iferd meg å kapitulere og trodde jeg ikke skulle klare dette, men da tok jordmoren hånda mi og spurte om jeg ville kjenne selv. Det var ikke lenge igjen nemlig.
Så førte hun hånda mi ned, og jeg kunne selv kjenne et lite hode. Det var helt ufattelig, helt utrolig!
I det sekund så samlet kroppen min opp uante krefter og jeg følte meg som verdens sterkeste. Dette var de ikke noe problem! Jeg presset og presset, og en halvtime etter første pressrie så var barnet ute. Klokken 0717 la de Aurora opp på brystet mitt, og mormoren kunne ivrig sjekke om hun hadde fått et jentebarnebarn eller guttebarnebarn!
søndag 5. mai 2013
Uke 37!
Fra 37 uker og 0 dager
til 37 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: ca 3000gLengde: ca 46 cm
SKIKKELIG MAGEBILDE KOMMER SENERE!!!(Noen ligger nemlig å sover enda, så jeg ikke får hjelp til å ta bilde)
Termin:
27.05.13
På vei:
37 uker og 1 dag
37 uker og 1 dag
Igjen:
3 uker og 1 dag
Aktivitet innenfra:
Absolutt aktivitet. Det er kanskje et litt annet bevegelsesmønster nå enn tidligere, men ikke noe jeg tenker spesielt mye over. Det er fortsatt armer og bein på kryss og tvers der inne, og de stikker til stadighet ut og prøver å trenge gjennom huden.
Den har misforstått fullstendig.
Utgangen er nedover ikke utover.
Den har misforstått fullstendig.
Utgangen er nedover ikke utover.
Aktivitet på meg:
Har jo oppdatert litt tidligere i uka, om hva vi har bedrevet tiden med.
Blant annet et legebesøk som endte med en tur på føden.
Ellers har vi vært hjemme og vasket.
Jeg føler jeg har vasket så mye klær denne uken at nå kunne vi gått i rent tøy i tre måneder uten å trenge å vaske noe mer. Det hadde forresten vært fryktelig deilig.
Blant annet et legebesøk som endte med en tur på føden.
Ellers har vi vært hjemme og vasket.
Jeg føler jeg har vasket så mye klær denne uken at nå kunne vi gått i rent tøy i tre måneder uten å trenge å vaske noe mer. Det hadde forresten vært fryktelig deilig.
Ellers så har vi skrubbet tak og vegger på badet og gjort alt klart der, og jeg har vært på dugnad i barnehagen. Der er det dugnad et par ganger i året, og denne gangen var jeg så heldig å få vaske og skrubbe til krampa tok meg. Virkelig.
I tillegg har jeg faktisk hatt tid til kaffe med Therese - det var koselig, og altfor lenge mellom hver gang!
I tillegg har jeg faktisk hatt tid til kaffe med Therese - det var koselig, og altfor lenge mellom hver gang!
Tegn på fødsel?
Har vel ingen direkte tegn på fødsel. Ikke mer enn de "vanlige".
Har mange kynnere og lettere melkespreng, men det er ikke noe som trenger bety at det skjer noe helt med en gang. Om ca ei uke derimot så kommer jeg til å være fullstendig klar og tullerusk av forventning.
Har vel ingen direkte tegn på fødsel. Ikke mer enn de "vanlige".
Har mange kynnere og lettere melkespreng, men det er ikke noe som trenger bety at det skjer noe helt med en gang. Om ca ei uke derimot så kommer jeg til å være fullstendig klar og tullerusk av forventning.
Vektøkning:
På mandag så hadde jeg bikket 80 kg.
*sukk*
Det vil si 13 kg opp fra før graviditeten.
Det hjelper å vite at en god del av det er babyen i seg selv, men likevel så vet jeg at jeg har en god jobb foran meg med å bli kvitt alt sammen igjen. Men det skal gå. Jeg har ikke tenkt til å ligge på latsiden, og gleder meg faktisk veldig til å kunne trene igjen!
Det gir meg samme følelsen som da andre har vært og tatt solarium, eller ansiktsmasker.
Det gir en følelse av velvære.
*sukk*
Det vil si 13 kg opp fra før graviditeten.
Det hjelper å vite at en god del av det er babyen i seg selv, men likevel så vet jeg at jeg har en god jobb foran meg med å bli kvitt alt sammen igjen. Men det skal gå. Jeg har ikke tenkt til å ligge på latsiden, og gleder meg faktisk veldig til å kunne trene igjen!
Det gir meg samme følelsen som da andre har vært og tatt solarium, eller ansiktsmasker.
Det gir en følelse av velvære.
Matkick:
Ingen spesielle matkick nå heller, men iblant ligger rocketrollet og presser på så jeg ikke får ned en eneste matbit. Frukt og bær er det som fungerer best uansett, og det har gått noen blåbær og grønne epler de siste ukene. Hehe.
Humør:
Humøret er egentlig ikke så verst, men jeg er fryktelig fryktelig sliten nå og har mye vondt. Og for å være ærlig så er jeg rimelig drittlei nå. Lei av å ikke få til halvparten av det jeg egentlig vil. Lei av å ikke har mer energi enn dette her.
At det skal så lite til før jeg er fullstendig utslitt er ikke noe jeg kan venne meg til altså.
Og jeg skjønner jo det er vanskelig for de rundt meg også å forstå at jeg er så *kapooof* på innsiden at jeg mest har lyst til å sove hele tiden. Heeeeele tiden.
Men. Ikke lenge igjen nå. Ikke lenge igjen.
At det skal så lite til før jeg er fullstendig utslitt er ikke noe jeg kan venne meg til altså.
Og jeg skjønner jo det er vanskelig for de rundt meg også å forstå at jeg er så *kapooof* på innsiden at jeg mest har lyst til å sove hele tiden. Heeeeele tiden.
Men. Ikke lenge igjen nå. Ikke lenge igjen.
Tungt?
Vi er fortsatt på elefantstadiet. Forskjellen ligger i at de kan lagre vann i snabelen. Frivillig.
Jeg lagrer vannet i fingre, føtter og eller alle steder man kan tenke seg. Litt mindre frivillig.
Jeg lagrer vannet i fingre, føtter og eller alle steder man kan tenke seg. Litt mindre frivillig.
Siste innkjøp:
Ja! Vi har senga i boks nå!
Tok ikke sjansen på å vente lengre.
Jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at vi kunne få senge vi egentlig skulle ha før den 23. og så lenge tok jeg ikke sjansen på å vente rett og slett.
http://instagram.com/p/Y0bKIAHCWa/
Men så var det en kar som skulle selge ei brukt ikea-seng til 300 kr så vi tok den vi!
Og nå står den her. Fiks ferdig og til og med redd opp, helt klar til å putte baby i!
Ja! Vi har senga i boks nå!
Tok ikke sjansen på å vente lengre.
Jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at vi kunne få senge vi egentlig skulle ha før den 23. og så lenge tok jeg ikke sjansen på å vente rett og slett.
http://instagram.com/p/Y0bKIAHCWa/
Men så var det en kar som skulle selge ei brukt ikea-seng til 300 kr så vi tok den vi!
Og nå står den her. Fiks ferdig og til og med redd opp, helt klar til å putte baby i!
Neste kontroll:
8. mai hos jordmor og 14. mai hos lege.
8. mai hos jordmor og 14. mai hos lege.
Forventninger til fødsel:
*gledeseg*
fredag 3. mai 2013
Ærligheten varer lengst...
...lengre enn Bygdetrollet!
Jeg har i lengre tid, og spesielt i dag, gått og tenkt på og irritert meg over hvorfor folk er så uærlige. Hvorfor må det snakkes om hverandre, i negativ forstand, hver bidige gang man har mulighet?
Det jeg sier om andre, det skal jeg også tørre å si til vedkommende ansikt til ansikt. Tør jeg ikke si det jeg mener, så er det heller ikke noe jeg bør mene noe om. Ferdig med den saken.
De fleste som har møtt meg har nok funnet ut av det ganske tidlig. Meg er det ikke noe poeng i å sladre til eller med. I det sekund noen begynner å snakke nedlatende om andre mennesker så blokker jeg de ut. Da lukker jeg ørene og hører ikke etter. Går litt på autopilot.
Jeg har ingen interesse av å høre hva du mener om naboens nye gardiner, og hvor mye de kostet, og hvertfall bryr jeg meg ikke om hva naboen din etter din mening heller burde brukt pengene sine på. Det er naboen din sin sak, ikke min. Og heller ikke din.
Jeg har i 5 år (pluss-pluss) bodd i ei ganske lita bygd. Og på bygda så lever jo det allmennkjente Bygdetrollet.
Bygdetrollet fikk jeg møte ganske fort. Han oppførte seg overraskende pent til å begynne med, men etterhvert så skjønte jeg jo at denne karen satt inne med mye informasjon, og det var kanskje bare ca 0,5% av denne informasjonen som faktisk stemte.
Jeg husker mitt første møte med Bygdetrollet. Da kunne han fortelle meg at jeg var gravid. Det var jo igrunn en liten overraskelse, spesielt for meg, siden jeg ikke engang hadde kjæreste på den tiden, og egentlig bare hadde vært på legekontoret på grunn av en infeksjon.
Bygdetrollet har også flere ganger advart meg mot mennesker. Det finnes mange grådige, egoistiske, fæle mennesker der ute sier han. Disse menneskene har i ettertid vist seg å bli noen av mine aller beste venner.
Tenk - så feil kunne han ta.
Etter som årene har gått så har Bygdetrollet og jeg mistet kontakten. Folk har forstått at det ikke er noe poeng i å sladre til meg eller med meg. Om de sladrer om meg, det er en helt annen sak. Det gidder jeg faktisk ikke bry meg så mye om heller, for jeg står nemlig for det jeg sier og gjør, enda så dumt det enn måtte være.
Men i det siste har dette fordømte trollet begynt å besøke meg igjen. Han prøver så godt han kan å gjenopprette kontakten. Helt sikkert for gammelt vennskaps skyld.
Men vet du hva kjære Bygdetroll. Jeg bryr meg ikke om deg. Jeg kunne ikke tenke meg å løfte så mye som en lillefinger for at du skal få dekket sladrebehovet ditt. Du betyr ingenting for meg. Det er slutt mellom oss to Troll. For lenge siden. Vår tid er omme.
Det kan godt hende mine venner og bekjente sytes du er en ålreit kar, og jeg skal absolutt ikke hindre deg i å leke med dem. Det får være deres valg. Men min dør er det ikke noe poeng i å banke på. Ingen vits i å prøve engang. Ørene mine lukker seg for Trollsnakk. Det er unødvendig, det er lite hyggelig og det er respektløst.
Men. Hvis du finner ut at du skal prøve å være litt morsom en gang, kanskje litt positivt innstilt til andre mennesker. Da kan vi leke igjen! Tenk det - tenk å gi andre mennesker komplimenter.
Det er faktisk ganske artig, det bør testes ut av alle, ikke bare av Bygdetrollet. Det er litt morsomt å se hvor mange gode reaksjoner folk får, bare ved å gi de et kompliment. Ved å skryte litt.
Jeg sier det en gang til jeg, for sikkerhets skyld. Prøv. Prøv å være bittelitt positiv!
Forbered deg på neste uke allerede nå - og innstill deg på at i løpet av den uken så skal du skryte av minimum fem personer. Det bør du klare, enda du kanskje henger med Bygdetrollet i ny og ne!
<3
Jeg har i lengre tid, og spesielt i dag, gått og tenkt på og irritert meg over hvorfor folk er så uærlige. Hvorfor må det snakkes om hverandre, i negativ forstand, hver bidige gang man har mulighet?
Det jeg sier om andre, det skal jeg også tørre å si til vedkommende ansikt til ansikt. Tør jeg ikke si det jeg mener, så er det heller ikke noe jeg bør mene noe om. Ferdig med den saken.
De fleste som har møtt meg har nok funnet ut av det ganske tidlig. Meg er det ikke noe poeng i å sladre til eller med. I det sekund noen begynner å snakke nedlatende om andre mennesker så blokker jeg de ut. Da lukker jeg ørene og hører ikke etter. Går litt på autopilot.
Jeg har ingen interesse av å høre hva du mener om naboens nye gardiner, og hvor mye de kostet, og hvertfall bryr jeg meg ikke om hva naboen din etter din mening heller burde brukt pengene sine på. Det er naboen din sin sak, ikke min. Og heller ikke din.
Jeg har i 5 år (pluss-pluss) bodd i ei ganske lita bygd. Og på bygda så lever jo det allmennkjente Bygdetrollet.
Bygdetrollet fikk jeg møte ganske fort. Han oppførte seg overraskende pent til å begynne med, men etterhvert så skjønte jeg jo at denne karen satt inne med mye informasjon, og det var kanskje bare ca 0,5% av denne informasjonen som faktisk stemte.
Jeg husker mitt første møte med Bygdetrollet. Da kunne han fortelle meg at jeg var gravid. Det var jo igrunn en liten overraskelse, spesielt for meg, siden jeg ikke engang hadde kjæreste på den tiden, og egentlig bare hadde vært på legekontoret på grunn av en infeksjon.
Bygdetrollet har også flere ganger advart meg mot mennesker. Det finnes mange grådige, egoistiske, fæle mennesker der ute sier han. Disse menneskene har i ettertid vist seg å bli noen av mine aller beste venner.
Tenk - så feil kunne han ta.
Etter som årene har gått så har Bygdetrollet og jeg mistet kontakten. Folk har forstått at det ikke er noe poeng i å sladre til meg eller med meg. Om de sladrer om meg, det er en helt annen sak. Det gidder jeg faktisk ikke bry meg så mye om heller, for jeg står nemlig for det jeg sier og gjør, enda så dumt det enn måtte være.
Men i det siste har dette fordømte trollet begynt å besøke meg igjen. Han prøver så godt han kan å gjenopprette kontakten. Helt sikkert for gammelt vennskaps skyld.
Men vet du hva kjære Bygdetroll. Jeg bryr meg ikke om deg. Jeg kunne ikke tenke meg å løfte så mye som en lillefinger for at du skal få dekket sladrebehovet ditt. Du betyr ingenting for meg. Det er slutt mellom oss to Troll. For lenge siden. Vår tid er omme.
Det kan godt hende mine venner og bekjente sytes du er en ålreit kar, og jeg skal absolutt ikke hindre deg i å leke med dem. Det får være deres valg. Men min dør er det ikke noe poeng i å banke på. Ingen vits i å prøve engang. Ørene mine lukker seg for Trollsnakk. Det er unødvendig, det er lite hyggelig og det er respektløst.
Men. Hvis du finner ut at du skal prøve å være litt morsom en gang, kanskje litt positivt innstilt til andre mennesker. Da kan vi leke igjen! Tenk det - tenk å gi andre mennesker komplimenter.
Det er faktisk ganske artig, det bør testes ut av alle, ikke bare av Bygdetrollet. Det er litt morsomt å se hvor mange gode reaksjoner folk får, bare ved å gi de et kompliment. Ved å skryte litt.
Jeg sier det en gang til jeg, for sikkerhets skyld. Prøv. Prøv å være bittelitt positiv!
Forbered deg på neste uke allerede nå - og innstill deg på at i løpet av den uken så skal du skryte av minimum fem personer. Det bør du klare, enda du kanskje henger med Bygdetrollet i ny og ne!
<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)