Sykehus. Føtter. Penger?

Ja. I går var jeg jo på sykehuset en tur, på såkalt ortoteknisk avdeling. 

Det er igrunn ingen avdeling i det hele tatt, det var bare en innleid mann som kapret et rom hos legevakten for å titte på føttene til folk. Den innleide mannen var altså en ortotekniker - en person som har valgt, helt frivillig, å leve av å se på andres tær og føtter, for så å tilpasse såler og skinner til vedkommende som eier føttene.

For meg et helt uforståelig scenario, at noen kan ha lyst til å jobbe med føtter. Jeg hater føtter. 

Uansett.

På venteværelset satt jeg og skriblet. Jeg er en utålmodig sjel, og av alle ting så var jeg for tidlig ute. Ulikt meg igrunn.

Jeg skriblet noen tanker om penger. For hva kom dette til å koste. Det er altfor dyrt å ikke være perfekt i alle deler av kroppen. I tillegg så lurte jeg på hvordan jeg skulle få betalt, for jeg hadde klart å legge kortet mitt hjemme. Det lå i jakken etter å ha vært på butikken dagen før. Likt meg.

Det var noen som ikke kunne betale for seg mens jeg satt og ventet. Det var lite godt mottatt i skranken. De likte ikke å sende ut giroer. Da blir det sikkert enda mindre godt mottatt når jeg skal i ilden, tenkte jeg.

Så skriblet jeg litt ned om sykepleierne i gangene der.

Det var tydelig at ikke stresset hadde rukket å bygge seg opp ennå. Det så faktisk ut som en ganske ålreit jobb å ha så tidlig på morgenen. Men ekspedisjonsområdet ble fylt opp av flere og flere pasienter på den tiden jeg satt der, så jeg ble nesten fristet til å vende tilbake 10 minutter senere for å se om damene så like sprudlende ut da.

Babyen i magen er enig med meg sier den. Alle gravide bør få alt gratis. Alt. 

(Det er mulig jeg kunne moderert den uttalelsen litt, men slik følte jeg det akkurat da)

7 minutter på overtid nå. Må passe på parkeringa nå. Om jeg.....nei, der ble jeg ropt opp!

Vel inne hos legen, nei ortoteknikeren, så måtte jeg av med støvler og sokker. Vifte med tærne. Stor stas.

Hans konklusjon var at mine plager ikke er store nok, ennå, til at jeg får dekket tilpassede såler/sko av nav. Dermed blir det meget dyrt. Han skulle ha 2000,- kroner for hver såle han spesialtilpasset meg. Han hadde en billigere versjon også, som "bare" kostet 1000,- kroner pr stk. Horribelt. Jeg grøsser bare jeg tenker på det. Det er mye penger altså!

Så noen forebygging av verre skade blir det ikke. Men jeg har fått forbud mot å gå på høye hæler. Skal ha så flate sko som mulig, og så brede sko som mulig, slik at ikke nervene ligger i klem.

Noe sier meg at jeg kanskje ikke evner å oppfylle disse kravene hele tiden, men jeg lover, jeg skal prøve mitt beste.

I august, etter svangerskap og renselsesperiode og slikt, så skal jeg bli innkalt til ny time på ortopedisk poliklinikk. Da skal de sette meg opp til et kirurgisk inngrep, og de skal rett og slett fjerne hele nerven. Det vil resultere i at det blir et område på foten hvor jeg ikke føler mye, men det er det verdt. bedre enn å ha vondt hele tiden. 

Resultatet etter "googling" for å finne litt info om inngrepet gir meg forresten dette:

Alle de forespurte ville tatt operasjonen på nytt dersom de var klar over smertene i ettertid også. Dette bortsett fra pasienten som døde. Veldig betryggende.

Anyways.

Ortoteknikeren følte ikke at han kunne hjelpe meg, så da jeg spurte om betaling så sa han at denne timen var gratis! Så jeg roper HURRA for den snille mannen, til tross for at han liker føtter! Han sparte meg akkurat 1000 kroner! :D

Dette er forresten det jeg har, bare ved andre ledd.

Mortons Nevrom.