To be - or not to be...?

Joda. To be!

Plutselig ble jeg nemlig medlem av Human-Etisk Forbund!

Det skjedde vel egentlig kanskje ikke så plutselig heller. Det var vel faktisk en av de mest gjennomtenkte tingene jeg har gjort på ganske lenge.

Jeg har aldri vært noen god kristen for å si det slik. Jeg har riktignok vært medlem av statskirken i mange år, og dermed gjort mitt for at de skulle få sitt fra statskassa igjen, men det har aldri føltes spesielt riktig. 

Riktig for noen såklart - men ikke for meg.

Da jentungen skulle døpes så var det heller ikke noe spørsmål om hvordan. Det ble bare sånn. Kirka var det som liksom skulle være riktig. Hvilket jeg alltid har angret på. 

Men det får være så. Hun skal få velge selv når hun blir gammel nok, om hun vil være medlem av statskirken eller om hun vil melde seg ut. Vi tok avgjørelsen om å melde henne inn - jeg skal ikke ta avgjørelsen om å melde henne ut. Det skal hun få velge selv når hun blir voksen nok til å ta en slik avgjørelse. 

Men nå som det kommer et nytt barn til verden, så var ikke den kommende far vanskelig å overtale da det kom til dåp kontra navnfest. Vi var igrunn ganske enige. Det blir navnfest - ingen kristen dåp.

Så nå får vi bare satse på at utmeldingskjemaene ankommer kirkekontoret raskt nok til at vi begge er utmeldt innen det blir sendt ut fødselsmelding på rocketrollet. 

For joda - kirken har nemlig rett til å få beskjed om et av statskirkens medlemmer får barn, og da blir dette barnet automatisk meldt inn det også. Fullstendig latterlig mener nå jeg. Men igjen - det er jo bare min mening.

Jeg har sittet og glant på Human-Etisk Forbund sine nettsider, og lest en del om deres syn på diverse spørsmål som har med religion- og livsynspolitikk å gjøre og det slo meg ganske fort at det er her jeg hører hjemme. 

Jeg er nå en humanist.