Torsdag 29. mai 2008: Etter å ha hatt vondt hele dagen så reiste vi på føden på kvelden og ble lagt inn. Vi trodde fødselen var igang, og ctg'n viste at jeg hadde rier. Fikk eget rom å ligge på og skulle bare ringe i klokka når det tok seg opp.
Fredag 30. mai 2008: Vi står opp og får i oss litt frokost. Jeg blir undersøkt av jordmor og blir satt på registrering. Dessverre har jeg ikke mer enn 2-3 cm åpning så riene gjør en dårlig jobb. Vi bestemmer oss for å reise hjem og slappe av der istedet for å risikere å måtte vente i dagevis på sykehuset. Det viste seg å være ganske smart!
Lørdag 31. mai 2008: Ingenting skjer. Vi reiste til Ål for å måle opp bunad til Auroras pappa og onkel. Hele veien til og fra satt jeg med rier, men de var ikke veldig sterke. Men da vi på kveldinga kom hjem så bestemte vi oss for å ringe føden for å si ifra at det hadde tatt seg opp med smerter. Fikk beskjed om at døra sto åpen for oss når enn det skulle være og vi kunne bare komme med en gang om vi ville.
Jeg ville holde ut hjemme lengst mulig, men i 01-tida på natta så bestemte jeg meg for at nå måtte vi reise. Hjertelyden var bra, ctg'n viste rier, 3 cm åpning.
Søndag 01. juni 2008: Fikk sove litt da vi kom på sykehuset, men ikke lenge. Riene var ganske intense ei stund. Utpå morgenkvisten så stoppet det opp. Det gikk en halvtime uten vondt. Det gikk tre kvarter uten vondt. Jeg gadd ikke mer. Vi reiste hjem igjen. Passe frustrert. Utover kvelden og natta så hadde jeg ikke annet enn svake murringer. Bare slitsomme dusterier uten noen effekt. Oioioi, som jeg mislikte dem.
Mandag 02. juni 2008: Lite søvn, men dessverre også lite effektive rier. Det hadde enda ikke tatt seg opp igjen, og det var bare "småvondt". Frustrasjonsnivået stiger betraktelig. Pappaen holder seg hjemme fra jobb likevel for det kunne plutselig sette igang igjen, og han hadde en times kjørevei hjem igjen om han skulle reist noe sted.
Tirsdag 03. juni 2008: Smertene forsvant. Alt ble borte. Jeg var oppegående og hadde ikke vondt en plass. Man skulle tro det var positivt, men jeg sendte pappaen på jobb og så fort han var reist så kom tårene. Jeg var så sliten, dette var jo tortur. Bare lureri og faenskap. Jeg var drittlei, kjempesliten og ville ha den ungen ut. Men hva skulle man gjøre da, det er rett og slett ingenting man får gjort. Jeg var såpass langt unna termin også, at de ville ikke hjelpe meg til å få ut ungen noe fortere heller. Og jeg skjønner jo det, for all del.
Så da var det bare å sette igang med husarbeid. Det som allerede hadde blitt gjort trehundre ganger. Det var hetebølge og hagearbeid gikk ikke an å få til for den store vaggete meg, så jeg holdt på inne med klesvask. Og stryking av klær. Jeg strøyk til og med sokker. Snakk om å være desperat etter å få tiden til å gå.
Jeg fikk melding av pappaen da han var på vei hjem, og jeg satte igang med middagen. Husker ikke nå hva vi skulle ha, men jeg tror det var en slags gryterett, for jeg sto i alle fall og stekte kjøttdeig.
Kjøkkenvinduet var vendt ut mot parkeringen og i det jeg ser han hoppe ut av bilen så kjente jeg det knøyt seg i magen min. Endelig - tenkte jeg. Endelig starter riene igjen.
Men denne rien ga seg ikke. Den begynte veldig smått og bygget seg saaaaakte oppover helt til det - akkurat i det pappaen kom inn kjøkkendøra - sa knepp! Og der gikk vannet!
Det var virkelig ingen tvil om hva som skjedde. Vannet gikk. Noe så voldsomt og det. Omtrent som på film faktisk.
Så da var det å ringe føden igjen da. De sa jeg bare skulle ta det med ro, og komme når det passet meg. Så jeg ringte litt rundt til pappa og mamma og fortalte at nå var ikke barnebarnet mange timene unna!
Da vi kom på sykehuset så var det å sette seg på ctg-registrering igjen, og de sjekket åpning - igjen. Den var fortsatt bare på 3 cm, så om vi ville så kunne vi godt reise hjem igjen og slappe av så lenge som mulig til riene tok seg opp igjen. Om ikke riene kom, så skulle vi komme tilbake dagen etter å få hjelp til å få igang riene.
Vi reiste hjem (uten å si noe til mormoren såklart, for hun hadde friket ut om hun fikk vite det) og spiste middagen som sto der halvferdig. Vi satt på en film (sjørøverplaneten faktisk!) og så nesten hele den før vi i 18-19 tida fant ut at det beste var nok å reise ned igjen, for nå hadde riene startet.
Lå på overvåkningen på føden i ganske mange timer med rier, og hadde mye vondt, men det gikk bra. Jeg fikk et par smertestillende tabletter av jordmor, men de kastet jeg opp igjen så fort de var kommet ned. Smerten gjorde meg rett og slett bare kvalm. Den beste bedøvelsen der og da var den varme dusjen.
Onsdag 04. juni 2008: Klokken 05 blir jeg sjekket av jordmor igjen, og jeg har hele 5 cm åpning. Jeg gråt av frustrasjon fordi det gikk så sakte. Jeg kunne jo risikere å holde på i evigheter. Trodde det aldri skulle ta slutt.
Kl 0545 ble vi sendt inn på fødestua for at vi kunne ta i bruk prekestol og lystgass. Prekestolen var kjekk å ha men lystgassen var bare tullball, og den klarte jeg meg like fint uten! Fysjom!
Kl 0645 så var det ikke lenger noe reelt valg om epidural. Da fikk jeg beskjed om at det skulle jeg ha nå, for nå begynte hjertelyden til den lille i magen å bli dårlig. Nå måtte vi fokusere på å få den ut.
Selv om jeg ikke ønsket dette så sa jeg ok, for den lilles beste. Men før de setter epi'n så skal de sjekke åpning, og nå viste det seg at på de siste stunden så hadde jeg gått fra 5cm til 10cm, og jeg kunne få presse nå!
Jeg husker at mamma kom og satt på venstre side av sengen, og jeg husker pappaen til Aurora sto på venstre side. Og det kom og gikk folk ut og inn av rommet hele tiden.
Et lite sekund var jeg iferd meg å kapitulere og trodde jeg ikke skulle klare dette, men da tok jordmoren hånda mi og spurte om jeg ville kjenne selv. Det var ikke lenge igjen nemlig.
Så førte hun hånda mi ned, og jeg kunne selv kjenne et lite hode. Det var helt ufattelig, helt utrolig!
I det sekund så samlet kroppen min opp uante krefter og jeg følte meg som verdens sterkeste. Dette var de ikke noe problem! Jeg presset og presset, og en halvtime etter første pressrie så var barnet ute. Klokken 0717 la de Aurora opp på brystet mitt, og mormoren kunne ivrig sjekke om hun hadde fått et jentebarnebarn eller guttebarnebarn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
En kommentar er alltid hyggelig! =)