Idyll - oss kvinner imellom!

Som gravid så har man ofte en del plager. Og man har en tendens til å havne i prat med andre gravide, eller i alle fall andre som en gang har vært gravide. Eller kjenner noen som har vært det.
Og gang etter gang etter gang så får man høre hvor forferdelig det er. Disse 9 månedene med et rent helvete. 





Den kvalmen, oppkastet, den grusomt plagsomme luktesansen som gjør at man brekker seg av alt, det bekkenet som omtrent hekter seg av og går ut av ledd og det bekkenet som stivner fullstendig. Ja det er så ille at man faktisk aldri har opplevd maken til smerte. 

Og for all del - om du selv har opplevd noe vondt en gang så er det ikke engang i nærheten av hvor ille det var for denne vedkommende som forteller historien sin. Virkelig. Ikke - i - nærheten!

Men så er svangerskapet endelig ved sin ende og man tror man kan smugtitte på det berømte lyset i enden av tunnellen. Men neida. Nå står fødselen for tur. 

Fødsler er jo et kapittel for seg selv i kvinnehistorien, ja - i verdenshistorien kanskje. 
At så mange kvinner her til lands har overlevd en fødsel er for meg et mirakel, med alle de mareritthistoriene som er ute og vandrer. 
Jeg husker selv at min første "påminnelse" om fødselen startet omtrent slik: 
"Du vet det at når du føder så skal du ha noe på omtrent samme omkrets som ei halvannen liters colaflaske ut gjennom "der nede"? Og det er bare starten!"

Denne beskrivelsen om hvor grusomt det var fikk jeg allerede som pre-fjortis, og det har satt seg godt fast i hjernebarken.

Men det stanset ikke der. Må ikke tro jeg slapp så billig unna at det var den eneste "skrekkhistorien" jeg fikk servert.
Så fort jeg fikk en positiv test første gangen så strømmet det på med kvinner som gjerne ville fortelle om hvor forferdelig deres opplevelse var. 
Det var jo nærmest en garanti at man ville revne fra lengst foran til lengst bak. For ikke å snakke om avføringen som man ikke har kontroll over i det hele tatt. Også var det disse med såkalt styrtfødsel da! Hoh!
Må ikke tro man kan gå inn på butikken rundt termin-tider og tro man kommer helskinnet ut igjen, for der må man bære, og da går vannet, og går vannet så surfer gjerne babyen ut på bølgen. Og dèt gjør vondt det. Vondest faktisk. Mye vondere enn alle andre typer fødsler.

Så er det disse hersens jordmødrene - de kan jo ikke jobben sin noen av dem. Bare udugelige mennesker som jobber på udugelige fødestuer. Kan ikke ta hensyn til noen ting! Ikke gir de deg vann med riktig temperatur, ikke kommer de med godt nok lesestoff, ikke kommer de med bedøvelsen fort nok og ikke leser de tanker engang!
For ikke snakke om de mannlige legene som måtte befinne seg i nærheten av ei fødestue av en eller annen absurd grunn. 
Makan - tenk å snakke og komme med velmenende råd til en fødemaskin i arbeid da gitt! Skamme seg!

Men nå - nå som babyen er ute - så må vel alle problemer være overstått og alt være fryd og gammen?

Nå er det bare 6-8 uker med renselsestid og fossblødninger igjen. Og bare et halvt års tid uten sex. 
Så er vi tilbake til det gamle. Etter at kroppen har gått ned de 30kg man minimum legger på seg såklart. 
Og etter barna er ferdig i barnehagen. Og grunnskolen. Og videregående. 
Da kan det hende det blir bra igjen.

Jeg gir deg 20 år - da kan du kanskje få være kjæreste med han som var med på barneproduksjonen igjen!
(Men det skjer nok ikke - for "alle skiller jo lag nå om dagen - det er bare å forberede seg på"!)

















(Vet dere hva - jeg er faktisk ikke sint eller sur,
og jeg misliker ikke svangerskapet mitt,

jeg syntes bare kvinner som har det aller verst hele tiden er litt
småteite)


((Jeg er faktisk ganske GLAD!))