Som for eksempel da jeg så på filmen Lorax med jentungen, og jeg begynte å gråte fordi dyrene måtte flytte fra den fine skogen sin. Det var fryktelig trist. Trærne var jo så fine.
Eller som når man begynner å le, og ikke klarer å stoppe, og til slutt triller plutselig tårene fordi man er så glad. Helt plutselig.
Det kan være litt frustrerende å være ei hormonbombe. Spesielt da det ikke er så mange som skal vite om dette enda. Det er faktisk ikke offisielt. Så hvordan skal man da forklare at den ellers relativt rolige og avbalanserte jenta plutselig er et hormontroll som nesten kapper hodet av en som er på feil sted til feil tid?
Nei, dette er ikke holdbart stort lenger. Ikke for andre hvertfall. Jeg er et sippetryne og hormontroll som hater andre. Og plutselig snur det om og verden er like fantastisk som før, om ikke enda bedre!
Så stor er den lille tingen nå, sånn ca. Tror jeg! xD
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
En kommentar er alltid hyggelig! =)